Hvordan det hele endte

Etter en troblete reise fra Sihanoukville i Kambodsja, kom vi til slutt vel frem til Koh Chang i Thailand sent paa kvelden.

Vi hadde hort fra flere reisende vi har mott underveis at Lonely Beach var stedet aa bo paa paa Koh Chang. Etter aa ha reist i naermere fem maaneder foler vi oss rimelig proffe paa aa skaffe oss bosted ved endestasjonen. Derfor takket vi pent nei til aa forhaandsbooke paa fergekaja for overfarten til Koh Chang. En jente vi snakket med paa baaten hadde faatt en kamerat til aa holde av rom til henne paa et hotell hvor det var billig og bra. Vi tok dermed sjansen paa at det var rom ledig til oss ogsaa.

Det var det selvfolgelig ikke, saa trusene maatte ta paa seg de ultratunge sekkene sine og labbe rundt etter bopel i stummende morke. Vi fant etter kort tid et hotell med bungalower (kun tilpasset to personer), men takket ja til en hytte her med madrass paa gulvet.
Vi fant fort ut at vi ikke hadde endt opp i Lonley beach, men i Bailan Bay som kun bestaar av et par tre gjestehus, tre restauranter og et mopedutleiesenter. Vi bestemte oss derfor for aa kun tilbringe en en natt i forsteomgang paa Green Cottage.

Da vi vaaknet neste morgen saa vi at stedet vi hadde valgt laa flott til, helt nede i vannkanten, basseng hadde vi ogsaa! Vi hoppet inn i badetoyet og strenet ned mot stranden, som skulle vise seg aa ikke vaere en strand men et buskas i strandsonen. Vi hyret derfor en taxi som tok oss til en strand som etter ryktene skulle vaere bra.

Om den var bra? Vi var saa og si alene paa denne hyggelige stranden hele dagen, og not stillheten mens vi stekte i solen.




Vi bestemte oss for aa bli boende i den rolige byen, for heller aa finne veien til de travlere byene paa kvelden dersom det lokket.


Og saann gaar no dagan.. Vi fartet til og fra stranden paa dagtid og inn til byene paa kvelden, og det var saa og si det vi fylte dagene med paa Koh Chang.

Utsikten fra hotellet

Taxi ble etterhvert litt dyrt for oss, saa vi bestemte oss for aa leie scootere istedet.

Jannicke og Anette ved utsiktspunktet.. Lite visste de om det som skulle skje paa veien akkurat her faa dager senere...

Saa paa dag tre, etter en deilig dag paa standen etterfulgt av massasje, hoppet vi paa scooterne for aa spise middag og handle i nabobyen. Vi hadde blitt overrasket av en mild ettermiddagsskur en time tidligere, men det ga seg heldigvis innen vi satte oss paa scooterne.
Line kjorte forst med Jannicke bakpaa, mens Anette kom metrene bak oss igjen.
Koh Chang er en ganske stor og kuppert oy, saa vi kjorte veldig forsiktig paa de fortsatt vaate veiene.

Vi kom oss et godt stykke paa veien, opp en bratt bakke og paa vei ned igjen da de paa den forrerste mopeden horte "oooooohhh shit", etterfulgt av lyden av metall som skrapet langs bakken. Vi bremset ned enda mer, og snudde oss for aa se hva som skjedde da mopeden plutselig fikk sleng paa seg, og vi havnet paa bakken..
Line var forst oppe og sto etter fallet og bykset bakover for aa se til Anette. At sosteren hennes kanskje kunne vaere skadet ogsaa, tenkte hun ikke paa. Da Line kom frem til Anette, hadde hun reist seg, mens mopeden laa et stykke opp i bakken og brummet forstatt. Hjelmene til baade Line og Anette hadde flydd av i fallene..
Noe fortumlet svarer hun paa sporsmaal fra de 5 lokale som hadde kommet styrtene, at hun var i orden. Litt vondt i ryggen og i nakken bare. Jannicke kom til sekunder senere, hun hadde skrapet seg opp paa armen og kneet men hadde det ellers bra.

Anette tar seg plutselig til hodet og sier hun tror hun maa ha slaatt det i fallet ogsaa. Sykepleier Jannicke inspiserer hodet hennes, og finner en diger, pumpende kul i bakhodet hennes.
To karer tar seg av mopedene vaare, mens to andre eskorterer oss bort til en turistinformasjon hvor de hadde forstehjelpsutstyr. De overfladiske saarene ble renset paa alle tre, saa hoppet vi inn i en tuktuk i retning sykehuset.

Vel fremme ble Anette raskt eskortert inn til observasjonsrommet hvor fire sykepleiere og en lege svermet over henne. Alle slags tester ble tatt, og det ble konkludert med at hun burde sendes til fastlandet for aa ta en CT scann av hodet. De ville utelukke indre blodninger. Alternativt kunne hun bli paa sykehuset over natten og holdes under observasjon. Naa skulle det vise seg at dette ikke var et sykehus, men en internasjonal privatklinikk som visste aa ta seg betalt. De forlangte 5000 kroner for aa holde henne der over natten. Vi ble noe usikre paa om det var Anettes eget beste eller pengene hennes de brydde seg om, men valgte til slutt aa la henne bli der, og heller haape reiseforsikringen skulle dekke det.


I lopet av natten hadde hun blitt vekket annenhver time for aa sjekke blodtrykk, reflekser og temp, og sannelig hadde hun ikke faatt feber!
Neste morgen kom vi og hentet Anette igjen. Forsikringen hadde dekket oppholdet heldigvis. Med seg i den stilige lille posen med klinikkens logo fikk hun et aarsforbruk paa smertestillende og antibiotika, uten noen forklaring paa naar hun skulle ta noe av det.. Rimelig spesielt opplegg syntes vi.

De neste to dagene tok vi det like rolig som de forrige, vi byttet bare ut mopeder med taxi.




Siste kvelden skulle vi egentlig ta det rolig, men da den sote eieren for hotellet lurte paa om vi ville bli med til tempelet med henne paa fest, ombestemte vi oss.
Ved tempelet paa oya var det rigget opp til show, det var fotballkamp, munker paa utstilling som du kunne be til, markedsboder med masse rael og boder med mat.

Endelig skulle Jannicke faa meske seg med biller og larver. Vi andre lot henne holde paa der hun gnafset i seg en liten pose "blanda drops".

Etter fem innholdsrike dager paa Koh Chang dro vi noe motvillig inn til Bangkok. Sist vi var her var da Nina var med oss, og ingen av oss fant denne gigantiske byen saerlig sjarmerende.

Vi ble derimot dumpet paa riktig sted denne gangen og har virkelig kost oss i Khaosan, den mest backpackervennlige gaten i Bangkok. Her kan du faa bottedrinker til en billig penge, Falsk ID selges aapenlyst og barene reklamerer med store plakater om at de ikke sjekker ID her.

Og her ender ogsaa eventyret.
Vi har hatt nesten fem fantastiske maaneder paa tur og sitter igjen med mange gode minner og intrykk:
-Tre truser oppaa hverandre i fem maaneder har fort til en knottliten krangel, og ellers ekstremt mye latter og glede.
-Mellomamerika er et fantastisk reisemaal og ikke saa skummelt som alle skal ha det til.
-Belize gaar av med seieren som det mest overraskende stedet. Caye Caulker er virkelig verd et besok.
-Absolutt alle hjem har et TV-apparat i 2010, enten du bor i straahytte paa Lake Tittikaka eller i et skur under motorveien i Bangkok ser en lyset fra apparatet stromme ut gjennom alle aapninger.
-Menneskene vi har mott underveis er grunn til aa reise mer. Vaere seg lokale eller andre backpackere.
-Transportmuligheter og bosteder er det en overflod av, vi har aldri hatt problemer med aa finne noen av delene raskt.
-Herregud saa mye god mat det finnes i verden. No offence til fisk og potet, men Norsk kost er en smule traust.
-Karrierejag og pengemas er ikke veien til lykke. Vi har mott saa mange mennesker som lever langt under fattigdomsgrensen, men som allikevel aapner dorene til sine hjem og er stolte av det de har.
-Vietnam er et land flere burde faa oynene opp for!

Vi har fylt sekkene med flotte julegaver og gleder oss til aa feire hvit jul i gamlelandet.
Dersom vaergudene er paa vaar side faar vi fly fra Heatrow til Oslo tirsdag ettermiddag med 15 kilo ekstra hver, hvorav 10 av dem er i sekken...

God Jul fra oss!

Cambodia, Kambodsja, Kemph pucha....

Vi var ikke veldig lystne paa aa bruke to hele dager for aa komme oss fra Luang Phabang til Siem Reap, saa vi spanderte paa oss tre flybilletter. Det tok oss derfor ikke mer enn et par timer aa komme oss til neste maal som var nettopp Kambodsja.

Vi ankom Siem Reap i to tiden, og sjekket inn paa et koselig guesthouse kalt The Backpackers. Vi slang fra oss bagasjen, og var ivrige etter aa sjekke ut byen. Vi hadde lest en del om byen paa forhaand og hadde faatt tips fra andre reisende om hva vi burde se og gjore, og hva vi burde passe oss for. Kambodsja er et land preget av fattigdom, og befolkningen gjor hva som helst for aa dra inn noen kroner. I gatene er det spesielt mange barn som tigger, og prover aa selge ting til turistene. Ved aa gi penger eller aa kjope ting av barna bidrar en bare til at tiggingen vedvarer og at foreldrene sender dem ut for aa gjore dette fremfor aa gaa paa skolen, saa alle guidebokene ber turistene til aa bidra paa andre maater.

Vi hadde ogsaa blitt informert om at det var mange lommetyver i gatene, saa vi tok paa oss pengebeltene for forste gang paa reisen.

Vi spiste lokal mat paa en hyggelig restaurant. Vi tittet litt rundt i gatene, tok pedikyr (paa et massasjestudio som viste seg aa vaere et bordell), saa satte vi oss i bargaten og tittet paa livet. Saa langt hadde vi bare faatt positive inntrykk av byen, og lokalbefolkningen. Etter en tur paa nattmarkedet ruslet vi hjem til hotellet for aa booke sjaafor og guide til de to neste dagene.

Hovedgrunnen til at vi var i Siem Reap var nettopp templene i Angkor Wat distriktet. Vi booket derfor en sjaafor og en guide som skulle vise oss rundt paa det enorme omraadet den paafolgende dagen. Vi hadde hort at soloppgangen skulle vaere ganske magisk paa Angor Wat. For aa faa med oss den maatte vi dra fra The Backpackers klokken 05.00.... Saa trusene hoppet tidlig til sengs den kvelden.

Historien om Khmer-riket, en gang et av Sørøst Asias mektigste imperier, går tilbake til år 802 hvor kong Jayavarman II klarte å samle mange små stater til et rike. Det strakte seg fra dagens Burma i vest til Vietnam i øst. Området Angkor ble i flere hundre år benyttet som hovedstad for Khmer-riket, før det i 1432 ble plyndret og ble liggende forlatt og slukt av jungelen frem til det ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. Det er i dette området, som er ca. 30 x 10 km stort, rett nord for Siem Reap at vi finner Angkor Wat - verdens største religiøse bygning og nasjonalsymbol for Kambodsja. Her skulle vi være så heldige å få en hel dags guidet tur.

Klokken 05.00 satt tre trotte truser og en guide i en tuk-tuk paa vei til de enorme ruinene.

Det som motte oss var et fantastisk syn. Et imponerende haandtverk og flotte detaljer preget alle templene vi saa. I tillegg fikk vi utfyllende informasjon av guiden vaar. Og han hadde virkelig snakketoyet i orden, vi fikk saa mange faktakunnskaper at det etterhvert ble "information overload". Hjernene vaare var rett og slett ikke i stand til aa motta mer kunnskap, vi snakker 7 timer konstant informasjonsstrom her! Vi ble omsider fraktet tilbake til gjestehuset vaart etter en meget fin dag.

Med saa sykt mange japanske turister i flokk var det saa og si umulig aa ta bilder av noe som helst denne dagen. Dere faar bare ta vaart ord paa at det var flott der!

Etter en powernap spiste vi paa en meksikansk restaurant. Noen begynner nemlig aa bli ganske lei av ris og curryretter..... Og etter en matbit ble det nok en tur til nattmarkedet!

Vi hadde siden vi ankom forhort oss litt rundt om det var et barnehjem vi kunne besoke. I Siem Reap er det mange barnehjem, men samtlige er turistfeller. De fleste av barnehjemmene fungerer mer som skoler, og barna er ikke foreldrelose. De setter ogsaa opp en besokstid, og alt en ser er iscenesatt. Pengene turistene donerer havner da rett i lomma paa de som drifter disse "skolene". Vi ville til et ordentlig barnehjem, og brukte mye tid paa aa finne et.

Vi fikk et tips av en engelskmann at det skulle ligge et anstendig barnehjem oppe i fjellene litt utenfor byen. Vi leide oss en tuk-tuk, og han lovet aa ta oss med dit. Det skjedde aldri. Etter aa ha kjempet oss gjennom et meget humpete stykke endte vi opp paa en skole som var stengt for lunsj. Vi var rimelig skuffet og oppgitte. Og det var ikke den forste bomturen for dagen.

Resten av formiddagen gikk med paa aa besoke turistfeller. Vi var paa krokodille farm (200 krokodiller i alderen 1-80 aar i trange binger som bare venter paa a bli haandvesker og belter, som vi kunne faa kjope idet vi gikk ut fra stedet) og paa en "handycraft shop" (ulike ting laget av de lokale, kjope kjope kjope....)

Saa vi endte opp med aa sette oss paa en cafe, og der ble vi sittende en god stund. Etter denne begivenhetsrike dagen la vi oss i hver vaar seng og saa paa film paa rommet.

Neste dag tok vi bussen til Kabodsja sin hovedstad Phnom Penh. Der sjekket vi inn paa et helt Ok guesthouse (det het faktisk Ok guesthouse, og var ikke mer enn ok). Vi var ganske positivt overrasket over Phnom Penh, til aa vaere en storby var det lite stoy og mange vennlige mennesker. Den kvelden spiste vi middag paa en restaurant kalt "Friends". Dette er en restaurant hvor gatebarn og barn fra fattige familier jobber. Organsisasjonen som eier restauranten har ogsaa flere sentere som hjelper daglig 1800 barn og unge. Ved aa spise her stottet vi en god sak. Her la vi ogsaa igjen turens kanskje rauseste tips, i og med at tipsen ville gaa direkte til de vi visste trengte det mest.

Vaar andre dag i Phnom Penh var noe spesiell. Det var en dag vi hadde sett frem til med skrekkblandet fryd. En tuk-tuk sjaafor var hyret inn for dagen, og vi skulle faa se killingfields og S.21. Vi skulle ta et dypt dykk inn i Kambodsja sin historie, og faa en innforing i hva som forgikk under Pol Pots regime. Line hadde paa forhaand lest en bok om Pol Pot, og hadde informert de andre om hva som var verdt aa vite om den syke syke mannen.

Dette er ikke den syke, syke mannen, men Anette med Moppe-sveis etter en luftig tuktuk-tur.

Og det vi fikk se var sterk kost. Vaart forste stopp var the Killingfields. Omkring 17000 mennesker ble henrettet her og i alt er det 129 massegraver, som naa staar igjen som dype, delvis gjengrodde groper i bakken. Et glassmonter med over 8000 hodeskaller var det forste som motte oss. Glassmonteret ble reist for aa hedre de dode og ogsaa gi de gjenlevende en slags grav aa gaa til.

Vi valgte her aa gaa rundt for oss selv og titte i stillhet, men flere grupper gikk med guider. Der det ikke sto skilter som forklarte litt om hva vi saa, kunne vi tyvlytte til guidene. Vi kom etter en liten stunds vandring til et tre hvor en guide sto og forklarte gruppen sin: dette treet ble kalt "the killing tree". Mange fanger som ble henrettet paa the Killing fields hadde barn da de ble ble fengslet. Da de henrettet foreldrene, henrettet de ogsaa barna deres. Rode Khmerene ville unngaa forfolgelse av de kommende generasjoner, og kvittet seg derfor ogsaa med fangenes avkom. Det groteske killing treet ble brukt til aa slaa ihjel barna ved aa holde dem i anklene og slaa hodene deres mot trestammen til de dode.

Rett over stien for the Killing Tree var et annet tre. Dette treet hang det hoyttalere i, som spilte musikk hele dagen lang. Dette for aa overdove hylene til fangene idet de henrettet dem, tilfelle bondene i omraadet skulle hore noe og fatte mistanke.

Da vi gikk bortover stiene, hendte det stadigvekk at vi gikk over beinrester og toystykker som stakk opp av bakken. Regnet som til tider skyller over her, og mange mennesker vandring gjennom mange aar gjor at graver som kanskje enda ikke er avdekket kommer til overflaten.
En utrolig sterk opplevelse paa et sted vi valgte aa ikke ta saa mange bilder.

Det ble en noe taus tur tilbake til sentrum, og til neste destinasjon som var Tuoil Sleng, eller S-21 sikkerhetsfengselet til Rode Khmerene.
S-21 var tidligere en skole Rode Khmer tok over og med enkle grep gjorde om til et fengsel. Skolen bestaar av fire bygninger over tre etasjer og en skolegaard. I alle etasjene er klasserommene delt opp i bittesmaa celler, hver av dem utstyrt med fotlenker.

Bygningene var dekket med piggtraad for aa forhindre at fangene skulle hoppe ned i forsok paa aa ta livet av seg, etter at litt for mange lyktes i sine forsok. Da vi ankom valgte Jannicke og Line aa ta en guidet tur, mens Anette vandret rundt med Peter.

Vi startet i hoy-sikkerhetsbygningen, hvor tidligere Rode Khmer offiserer det var fattet mistanke til ble holdt fanget. Disse cellene var temmelig store, og utstyrt med en staalramme til en seng, fangene ble festet med lenker til hodegjerde og fotende og torturert til de tilstod hvordan de hadde motarbeidet regimet.

Reglene fangene maatte forholde seg til mens de ble torturert.

Videre fikk vi se de tre resterende bygningene med de mindre cellene. Det er kun en bygning som staar slik den var da skolen var et fengsel. Det er den eneste bygningen Rode Khmer ikke rakk aa fjerne alle bevis fra for de flyktet derfra. I den forste bygningen, der hoysikkerhetsfangene ble holdt, laa det 12 torturerete og dode fanger igjen paa sengene da Vietnameserne inntok fengselet. Paa veggene i hvert rom henger det bilder av hvordan fangene ble funnet, og forstatt ser man blodsprut paa vegger og i tak etter mange aars torturering.

I skolegaarden staar det en stolpe som elevene brukte som treningsapparat da det fortsatt var en skole. Rode Khmer brukte denne galgen til aa heise fangene opp i etter bena og la dem henge der til de mistet bevisstheten. Deretter ville de senke dem ned i en botte med avfallsvann for aa vekke dem igjen, for forhoret kunne fortsette.



I bygningene B, C og D, hvor de ovrige fangene ble holdt, henger det naa bilder av et lite knippe av alle de 17000 fangene som ble holdt her i aarene 1975-1979. I alt var det 1000-1500 fanger i fengselet til en hver tid og 1720 ansatte som utforte alt fra matlaging (tre never ris til hver fange daglig) til torturering.

Torturmetodene er ogsaa groteske. Elektrisk sjokk, stikke glovarmt metall paa forskjellige kroppsdeler, henging, kutting med kniv, kveling med plastposer, nappe ut negler for saa aa helle alkohol paa hendene deres... De brukte ogsaa et stort kar hvor de naermest druknet fangene. Alt dette for aa faa tilstaaelser ut av fangene. Tilstaaelser paa ting de aldri noen sinne hadde gjort, men fangevokterene ville etter mange maaneders tortur faa nok "bevis" paa papiret til aa kunne henrette hver eneste fange.

Det er saa ufattelig mye grusomt som har skjedd paa dette stedet, som kun er et av mange steder rundt om i Kambodsja hvor tortur og drap fant sted under Rode Khmers regime. Det gaar nesten ikke an aa forklare hvordan det saa ut der, hvordan det var aa hore historiene vi ble fortalt, og ikke minst forestille oss hvordan det maa ha vaert aa vaere fanget her i 2 til 6 maaneder for saa aa bli sendt rett ut til the killingfields for aa do. Det var kun syv av de 17000 fangene som gikk gjennom S-21 som overlevde. Disse overlevde fordi de hadde kunnskap eller ferdigeter Rode Khmer fant nyttig. Uvirkelig aa tenke paa at fangene som var der var fanget fordi de kanskje eide noe naar regimet hadde bestemt at eiendeler var forbudt, at nasjonaliteten din var feil, at navnet ditt var nevnt en gang for mye til aa risikere aa ha deg gaaende i frihet lenger...
Unodvendig aa si at det var en paakjenning aa gaa gjennom disse bygningene.

Etter en toff dag med mange inntrykk dro vi og spiste lunch, for vi tok noen timer paa hostallet og bare slappet av.
Kvelden hadde vi satt av til aa spiste raaflott middag paa Nordic House: Kjottkaker med brunsaus og Lammelaar med kaalstuing!!

Skulle gjerne hatt et bilde av kjottkakene her, men Anette og Jannicke regelrett voldtok retten for jeg rakk aa dra opp kameraet...

Vi hadde fablet saa mye om disse kjottkakene at Peter bestemte seg for aa bli med oss. Ved Nordic House ble vi mott av Arild, som startet opp stedet for tre aar siden. Oppstarten av stedet hadde kommet istand etter en fuktig kveld med to lokale venner, som syntes det var saa irriterende aa se at alle andre aapnet restauranter naar de mente de kunne gjore det like bra selv. De spurte om ikke Arild kunne aapne et sted og la dem bevise at de kunne klare aa drifte det. Og slik gikk det til at en idag kan faa de herligste norske retter midt i Phnom Penh.

Stappmette la vi oss, klare for aa ta turen til Sianoukville neste morgen.

Etter en fire timer lang busstur ankom vi badebyen. Vi sjekket inn paa et ganske stort guesthouse som laa et par minutters gange fra stranden. Vi brukte ikke mange minuttene paa aa gjore oss klare til noen timer paa en solseng. Men da vi ankom stranden ble vi noe skuffet. Solsengene laa tett i tett, det var saa vidt det var mellomrom mellom. Vi fant oss tre senger, og gledet oss til aa slappe av. Men vi fikk ikke ligge i fred. Plutselig var vi omringet av selgere. Og ikke nok med at de maser om at du skal benytte deg av tjenestene deres, de setter seg ned og klaar paa deg til du svarer. Etter at vi hadde vaert ganske tydelige paa at vi verken ville ha massasje, pedikyr, manikyr eller napping av bryn eller underhaarsarmer, frukt eller solbriller var det stille en liten stund, men kun noen faa minutter.
Naa ville barna prove lykken. Seks jenter i 12-aars alderen, med valpeblikk, satte seg ned paa sengene vaares og gjorde alt de kunne for at vi skulle kjope noe av dem. Tre av jentene lagde venninne armbaand til oss, og da folte vi oss ogsaa tvunget til aa maatte kjope noe av dem. Saa det ble en del armbaand paa oss....

Her ser dere en av dem. Jannicke skulle gjerne tatt et bedre bilde, men hun var buret inne av de 5 barna som okkuperte solsengen hennes.

Solen var i ferd med aa takke for seg, saa vi pakket sammen sakene vaare. Vi hadde ligget helt nede i vannkanten, og fikk med oss lite av det som skjedde bak ryggene vaare, saa da vi reiste oss fikk vi hakaslepp. I strandbarene som la tett i tett langs med stranden satt det haugevis av vestlige menn (i alle mulige former og fasonger, gjerne over 60) omringet av lokale damer. Vi fikk virkelig sett sex turismen paa kloss hold. Sianoukhville hadde saa langt ikke svart til forventningene. Det var deilig nok aa ligge paa stranden, men utrolig slitsomt med alle selgerene, og vi skulle gjerne sluppet aa se lokale damer gnikke seg paa overvektige, kaate, pensjonerte menn.

Men det ble noen flotte dager i den lille byen. Dag nummer to dro vi til et luksusresort og leide oss solsenger paa deres private strand, UTEN selgere.

Resortet hadde funnet fram den fineste julepynten vi noen gang har sett

Det kostet oss 10 $, men det var verdt det. Inkludert i prisen var et stort haandkle og gratis brus, vi fikk til og med bruke bassenget om vi ville. Det ble en herlig dag paa en meget fin strand.

Dag nummer tre leide vi oss scootere, vi ville sjekke ut om det var flere strandperler paa oya. David, en vi ble kjent med i Vang Vieng, ble med paa turen. Vi leide derfor to scootere. Line og Anette paa en, og David og Janice paa den andre.

Vi fikk en artig dag. Den begynte kanskje ikke saa bra, da vi ble stoppet av politiet i en rutinekontroll. Verken Anette eller Line hadde med seg forerkort, saa da maatte politiet nesten skrive ut et forelegg. Men vi gikk ikke med paa dette, og kranglet oss til aa faa kjore videre, og jaggu slapp vi ikke unna boten. Resten av dagen kjorte vi rundt i Sihanoukville, og stoppet paa noen av byens flotteste strender.

Ganske store kontraster i et land hvor turismen er i ferd med aa eksplodere

Kambodsja er et land vi virkelig anbefaler dere aa besoke! Vi har ikke hatt noen ubehagelige opplevelser til tross for advarsler paa forhaand. Menneskene er utrolig positive og hjelpsomme, tross en enorm fattigdom, absolutt alle har mott oss med et stort smil og en enorm gjestfrihet.

Tre dager i Sihanoukville var nok, og naar det finnes en oy med navn Koh Chang med langt mindre sex turisme og festklare backpackere saa sier vi ikke nei til det! Naa skal trusene kose seg i Thailand den siste delen av reisen!!