Late dager i Laos

Vi floy tidlig formiddag fra Ho Chi min, tidligere Saigon, og ankom Vientiane utpaa ettermiddagen. Fra flyplassen fikk vi en billig taxi som tok oss inn til byen og til et backpackervennlig hostall. Vi ble skuffede da vi saa rommet, som kun inneholdt to senger. Den tredje soveplassen laa rullet sammen oppaa skapet, og besto av to utbrukte madrasser som vi la oppaa hverandre, som gjorde at Anette ble hevet 2 cm over bakken for natten. Vi tar nemlig den kjiipe soveplassen paa tur, da de fleste steder vi kommer til er tilpasset to personer.
Vientiane er hovedstaden i Laos, og er til forandring fra de ovrige storbyene vi har vaert i meget rolig! Hyggelige gater med franskinspirerte cafeer, og et behagelig tempo baade paa turister og paa lokalbefolkningen. En hel braate med templer har de her ogsaa, du har storre sansynlighet for aa mote paa en orangekledd munk rundt hvert gatehjorne enn paa en sivil.

Denne kvelden tilbragte vi paa cafe hvor vi fikk i oss litt etterlengtet thaimat. I og med at Vientiane ligger paa grensen til Thailand maatte vi benytte anledningen og faa i oss litt skikkelig Masaman Curry, vaar desiderte favoritt innen thaimat. Etter et fantastisk maaltid blogget vi innlegget om Vietnam og gikk saa til sengs. Vi visste at vi med all sansynlighet maatte via Vientiane paa vei til til Kambodsja, og ville returnere til Vientiane for aa utforske byen naermere da. Vi hadde sett oss ut to destinasjoner lengre nord i landet, Vang Vieng og Luang Prabang.

Vi ankom Vang Vieng paa formiddagen 28. november, og tok folge med et Canadisk vennepar til et rimelig gjestehus. Trusene har nemlig vaert saa lure aa kjope en Lonely Planet Guide over sorostasia fra 2005, og er derfor avhengig av aa enten gjore grundige undersokelser paa nett for vi drar, eller skaffe oss venner underveis som har oppdaterte guider.
Sammen fant vi et kjempefraicht og nyaapnet gjestehus rett ved elven til en alt for rimelig penge.

Vi fikk med oss Alex og Peter paa lunch, og dumpet ned paa hver vaar sofa paa en restaurant som viste episoder av Friends hele dagen lang. Egentlig er hver eneste restaurant i denne byen utstyrt helt likt. Alle har tvskjermer hvor de viser en eller annen serie hele dagen og alle har disse benkene med puter og lave bord saa man kan ligge og slappe av og drikke ol hele dagen. Vi tok oss en ol og skaalte for Laos og ble liggende og se paa TV i noen timer. Fantastisk deilig!

Vi returnerte til rommet, dusjet og gikk ut paa en ny restaurant med sofaer og lave bord, for vi satte oss paa terrassen og hadde det goy med de Israelske naboene vaare til langt ut paa kvelden. Langt ut paa kvelden vil si 20.00, men ikke heng dere opp i detaljer..

Neste morgen ( kl. 11.00) sto vi endelig opp og fikk i oss nok et maaltid paa en sofa, denne gangen med flott utsikt over elven.

Vi var klare for en aktiv dag! Vi leide oss sykler og fikk med oss et kart. Naa skulle vi bade i en innsjo i bunnen av en foss, og kravle gjennom huler hvor underjordiske laguner skulle aapenbare seg for oss!
Vi ga opp kartet etter ca 10 minutter og bestemte oss for aa bare folge veiene dit de ville ta oss.
En meget god beslutning, og dagen resulterte i den aller fineste dagen vi har hatt paa hele reisen. For en opplevelse aa sykle langs steinete veier, over aakre og inn i smaa landsbyer omkranset av hoye fjell midt i Laos!

Etter mange inntrykk og solbrendte skuldre tilbragte vi igjen et par timer med Rachel, Monica og de andre over nok en baguette med "ost" og skinke. Hvert eneste sted vi har vaert i de siste ukene serverer utelukkende baguetter med omelett, ost og skinke som eneste vestlige alternativet til frokost og lunch.

30. November startet vi dagen noe tidligere enn dagen for, Jannicke fylte 27 aar!
Anette og Line hadde kvelden for sorget for aa avtale et slags varslingssystem for naar kysten var klar. Line delte seng med Jannicke og kunne derfor ikke rore seg. Hun maatte derfor lydlost heve armen som signal paa at hun var vaaken, og legge den ned igjen idet hun horte dynen lofte seg i sengen ved siden av. Anette hadde gjemt unna bursdagsstaesj paa et idiotsikkert sted: paa hengselen paa innsiden av dodoren. Etter 4 maaneder paa tur sammen kan ingen av oss noen gang huske aa faa gjore sitt fornodne i fred, saa den doren kom garantert ikke til aa bli lukket denne gangen heller!
Minutter senere kom Anette ut med bursagscroissant, mens Line og Stevie Wonder gaulet "Happy Birthday"i bakgrunnen.

Endelig var det tid for det vi var kommet dit for: Tubing paa elven! Bilder sier mer enn ord, enjoy!

Anette og Janice hadde en vellykket tur ned sklien, i motsetning til Line som traff vannskorpen med et ryggklask..... Dokumentert paa film, selfolgelig..

Langs elven laa det flust med barer. De ansatte kastet ut et tau, saa halte de oss inn.

Fra platformer hoyt over bakken kunne du svinge deg i disse kranene over elven. 2 minutter inn i tubingen valgte Jannicke aa gjore det. Det gikk ikke saa bra: magaplask, blodutredelser i over en uke og mulig brist i ribbeinet ble resultatet. Nok en morsom film for ettertiden!





Etter den morsomste dagen noen sinne sto middag for tur, etterfulgt av en fuktig kveld paa byen.
Bursdagsmiddag?

Anette og Janice fikk seg nye homsevenner.

Det var opp tidlig neste morgen, naa skulle vi videre til Luang Prabang.

Luang Prabang er nok en by paa Unescos verdensarvliste, men den 6 timer lange turen dit skal ogsaa vaere halve grunnen til at saa mange finner veien til denne lille byen. Og for en reise det var! Vi fikk en flott reise paa svingete veier i fantastisk og meget variert terreng, med nydelig landskap rett utenfor bilvinduet hele veien frem. Bare saa synd bildene ikke faar frem hvor flott det var der.

Aldri en busstur uten farlige forbikjoringer.

Vel fremme i Luang Prabang ble vi med en tuktuksjaafor til det stedet han anbefalte. Vi orket rett og slett ikke mase med aa finne et sted, godt preget av den 17.mai-liknende dagen vi hadde dagen for.

Luang Prabang er virkelig en nydelig by ved Mekongflodens bredder.

Byen, som er paa Unescos verdensarvliste grunnet arkitekturen, en god blanding mellom tradisjonell og kolonial arkitektur, huser ogsaa 33 kloster og dertil mange munker.

Vi storkoste oss i denne lille perlen av en by, i tre dager, hvor vi satt mye paa cafe og not livet, sjekket ut nattmarkedene, spiste ufattelig god og billig gatemat og festet litt med baade nye og gamle kjente.

Noen kysset noen paa en bar i et land der det ikke er lov aa vise affeksjon i offentlighet. Da ble det skriftlig advarsel....

Gatemat paa nattmarkedet.

Siste dagen vaar i Luang Prabang sto vi opp kl. 4.30, etter 2 timers sovn, klare for aa mate munkene. Jannicke hadde faatt hore at man maatte vaere paa plass i gatene 5.00. Saa vi troppet opp i en bekmork hovedgate, kjopte litt ris og frukt fra en lokal dame og satte oss paa fortauet for aa vente. Og vente, og vente og vente.. Det skulle vise seg at tipset Jannicke hadde fatt var totalt feil. Vi hadde ikke trengt vaere paa plass for 6.00, da munkene ikke kom ut for aa motta almisser for kl. 6.30.




Lang ventetid til tross, det var en flott opplevelse fylt av respekt og aerefrykt aa se denne strommen av munker komme ut fra klostrene og mot oss. Helt likt kledd, barbert paa hodet og uten sko, med boyde hoder stoppet de opp foran oss og takket med et forsiktig nikk for den lille neven ris vi ga til hver av dem.



Vi dro saa hjem for aa sove et par tre timer til, for vi dro til et vannfall og naturlige bassenger med vaare nye, britiske venner.

Ved vannfallene var det en bjornepark med mange late bjorner.

Det ble aldri noen retur til Vientiane for oss. Vi fant ut at aa bruke noen hundre kroner ekstra paa flybillett direkte til Phnom Penh, ville vi spare godt over et reisedogn paa trange og varme busser paa daarlige veier naa helt paa tampen av reisen. Vi floy derfor videre til Kambodsja tidlig neste morgen, som den siste destinasjonen paa vaar 5 maaneder lange reise.