Naar man ikke har sokt om visum paa forhaand, faar man kun komme inn i Vietnam hvis man har en gyldig returbillett men da kan oppholdet ikke vaere paa lenger enn 14 dager. Vi maatte derfor booke en returbillett fra Saigon, og Nina fra Hanoi.
Vi kom oss derfor inn i Vietnam uten problemer.
Da vi ankom Hanoi gikk vi rett bort til et turistkontor og fikk skaffet oss ly for natten. To hotellrom kostet oss 400.000 VND.
I Vietnam er en nemlig millionaer. Naar en putter inn kortet i minibanken popper millionene opp paa skjermen, det er bare aa nyte synet!
Vi tok en shuttle fra flyplassen til hotellet. Ettersom veinettet i Vietnam ikke er det beste, tok det lang tid aa komme seg inn til Hanoi sentrum. Reglene for bruk av kjoretoy er nemlig som folger: Du kjorer paa hoyre side av veien. Hvis du har hoyere hastighet enn han som ligger foran deg, legg deg paa hornet, saa viker han for deg. Forbikjoringer er helt ok, da det ikke er noe merking i midten av veien for aa skille filene.
Og snakk om traffikerte veier, vi ble bare sittende aa maape! Scootere og mopeder kom fra alle kanter. Paa noen satt det familer paa fire, andre hadde med svaere madrasser, og noen hadde 20 levende honer i bur bakpaa sykkelen. Et noe annerledes trafikkbilde enn hva vi er vant med hjemmefra.
Da vi endelig ankom Hanoi sentrum bestemte vi oss for aa finne hotellet paa egenhaand, det gikk ikke saa bra. Saa etter aa ha vandret gatelangs en stund hoppet vi inn i en taxi. Det skulle vise seg at sjaaforen ikke visste hvor hotellet vaart var heller. Vi kjorte samme gate opp og ned i tre kvarter. Line ble streng og ba han om aa skru av takstameteret, men han bare saa paa henne og lo. Vi ble mer og mer grinete, og var klare for aa bare hoppe ut av bilen. Da han tilslutt klarte aa finne Pacific Prince Hotel, maatte vi krangle oss til aa kun betale halvparten av det takstameteret viste.
Vi ramlet inn paa hvert vaart rom og gjorde oss klare til aa teste ut det Vietnamesiske kjokkenet. Vi klarte selvfolgelig aa slaa oss ned paa Hanois fineste restaurant, og gikk nok engang rett i en turistfelle. Er du en ekte backpacker tar du deg en matbit fra en tralle paa gaten, du slaar deg ikke ned paa en restaurant som satser paa aa komme i Michelin guiden..... Men vi hadde en koselig kveld, og ble gode og mette til kun kr. 80 pr person!
Neste morgen ble vi hentet klokken aatte. De neste fire dagene skulle vi faa oppleve fantastiske Ha Long Bay. Den forste natten skulle vi tilbringe paa baat, de to andre paa hotell. Vi matte forst kjore i tre timer for vi kom til havnen. Deretter ble vi fraktet ut til en baat hvor vi fikk tildelt hver vaar lugar.
Det var en fantastisk fin baat, og vi gledet oss stort til aa nyte baatlivet. Ombord fikk vi servert en kjempegod lunsj, mens vi toffet avgaarde mot Ha Long bay. Ha Long bay er paa UNESCOs verdensarvliste. Bukten har 1960 øyer, og dekker 1553 km². Det var fantastisk og seile mellom alle disse vulkaniske spirene som stikker opp av havet. I lopet av dagen fikk vi ogsaa besokt en diger grotte som kunne romme opptil 10.000 personer. Vi fikk ogsaa vaert paa kayaktur rundt i bukten. Litt leirskolepreg ble det jo, men vi tar hva vi faar!
I disse husene bor de lokale aaret rundtDa vi kom tilbake til baaten tok vi en varm dusj. Alle lugarene hadde nemlig flislagt bad med dusj og vannklosett! Deretter ble det en kald ol eller to paa dekk mens vi seilte inn i solnedgangen. En fantastisk opplevelse!
Og mer alkohol ble det utover kvelden. Trusene greide aa ta knekken paa fem flasker vietnamesisk rodvin.... To flasker ble konsumert under middagen, og de tre andre ble drukket paa dekk. Vi samlet alle som var paa baaten til lystig lag med musikk og skravling til langt paa natt.
Fra venstre: Norske Per Gunnar (en noe uvanlig back-packer) fra Kr. Sand,Ryan og Mike fra USA og Nina
Selv om det ble en sen kveld dagen for var det tidlig opp dagen etter. Frokost klokken aatte og utsjekking kvart paa ni. Naa skulle vi bli fraktet i land paa Cat Ba island. Der kunne vi velge om vi ville paa sykkeltur, eller om vi ville gaa paa topptur. Trusene valgte aa dra paa sykkeltur. Det var en kjempeopplevelse aa sykle gjennom det gronne Vietnamesiske landskapet omkranset av sommerfugler i alle regnbuens farger!
Det hjalp ogsaa paa for Anette, som tidligere denne dagen hadde faatt den triste nyheten om at Pappi hadde sovnet inn. Det er godt aa kunne vaere i aktivitet naar en faar slike beskjeder hjemmefra.
Et kulturelt innslag i sykkelturen fristet, og Nina og Line dro og til en grotte som het "The hospital cave". Grotten ble nemlig brukt som sykehus under de siste aarene av Vietnamkrigen. Utrolig spennende grotte som var fullt utstyrt med badebasseng og stor kinosal da det sto paa som vaerst. Grotten var selvfolgelig tom naa, men man fikk et godt inntrykk av hvordan det en gang var der.
Utsikten fra Hospital CaveEtter sykkeltur og en time i buss kom vi til en ny liten havn. Og her faar vi nok engang pointert at vi ikke alltid er ekte backpackere..... "Wich one of you are from Princess hotel?", spor guiden. Ingen svarer. Han spor igjen. Vi blir sittende og mumle oss imellom. "Do you mean Pacific PRINCE Hotel?", spor Anette. Alle passasjerene snur seg mot oss. "The four of you, come with me!"
Utrolig flaue provde vi paa grasiost vis aa aale oss ut fra bakerst i bussen. Vi hadde nemlig bestilt deluxepakken, i motsetning til alle de 30 andre paa bussen..
Hva skulle skje naa? De amerikanske guttene vi hadde blitt kjent med kvelden for ble ogsaa luket ut av gruppen. Godt at det ikke bare var oss. Mens alle de andre ble tatt ombord i en trebaat, ble vi plassert i en speed boat. Vi som hadde betalt litt ekstra skulle da saa klart fraktes separat og med stil!
Vel fremme paa Monkey Island Resort ble vi eskortert til bungalowene vaare. Ja, vi fikk to bungalower, rett paa stranden med digre senger og fantastisk lekre bad. Og naar vi tidligere har skrytt av at vi har bodd rett paa stranden, saa bodde vi virkelig rett paa stranden denne gangen! Uhindret utsyn til skvulpende bolger fra sengen, bedre blir det ikke!
Lunchen sto klar rett etter innsjekking. En herlig blanding av alt det beste Vietnamesisk kjokken har aa by paa. Det vil si, det kommer ann paa oyet som ser. Line og Anettes oyne syntes glassmanetsalaten saa direkte jaevlig ut, men Jannicke var villig til aa gi den et forsok.
Nina paa den totalt andre siden ga den mer enn et forsok! Nina ELSKET glassmanetsalat og kastet nedpaa med ikke mindre enn fire porsjoner av denne halvslimete retten. Vi er imponerte!
Det ble tid til litt soling (ja dere leste riktig, VI SOLTE OSS NOEN TIMER), for vi skulle paa tur over oyen for aa hilse paa apene.
Det heter da ikke Monkey Island for ingenting. For avreise fikk vi beskjed om at solbriller burde ligge hjemme, eventuelt plasseres oppaa hodet. Glasset kan skremme apene. Naar vi naermet oss apene maatte vi ikke smile, det tar apene som en trussel, og vil deretter angripe. Vi hadde med ordentlig ville aper aa gjore denne gangen, og vi gledet oss!
Vandringen over oyen gikk i bratte skraaninger baade opp og ned, men utsikten var flott og variert saa det ble en fin tur frem til stranden paa den andre siden.
Og det tok ikke lange stunden for apene kom hoppende og dansende mot oss. Guiden hadde selvfolgelig lommene fulle av bananer og notter.
Turistene holdt seg godt paa avstand, spesielt vi. Etter det ikke fult saa hyggelige motet med apene paa Monkey beach ved Phi Phi valgte vi aa holde oss godt i bakgrunnen. Men Nina hadde ikke vaert paa Phi Phi, saa hun gikk rolig inn i flokken av aper og satte seg ned. Og sannelig hoppet ikke en ape opp paa fanget hennes! Den satt der i lang tid, mens alle de andre turistene bare maapte og saa paa henne der hun satt helt rolig, uten aa smile selvfolgelig.
Vi trivdes saa godt paa Monkey Island at vi avbestilte hotellet vi skulle paa dagen etter, og ble her en natt til. Ekstremt late dager med fiks ferdige maaltider, biljard, boklesing og skravling paa verandaen. Vi var kommet til paradis!
Etter tre flotte dager dro vi tilbake til hektiske Hanoi, men kun for noen timer, for saa bar det videre til Sapa og risterrassene nord i landet.
Vi hadde bestilt sovekupe til denne 11 timers reisen. Og for et flott syn som motte oss!
Vi skravlet og koste oss litt, for vi trakk dynen godt rundt oss mens toget vugget oss i sovn.
Neste morgen vaaknet vi av en grusomt nasal kvinnestemme som skrek noe paa Vietnamesisk vi antar betydde “paa tide aa staa opp, vi er fremme”.Trotte og morgenkalde slepte vi oss ut av toget og inn paa en minubuss, hvor vi smaasov de 45 minuttene det tok aa bringe oss opp til Sapa by. Vi ble igjen braatt vekket og kom oss ut av minibussen. Der ble vi overfalt av gateselgere som provde aa prakke paa oss veggtepper, noe vi opplagt var mindre interesserte i klokken aatte om morgenen. Vi kom oss tilslutt inn paa hotellet, klare for aa hoppe i koya et par timer til.
Det var da vi merket det. Det var da fryktelig kaldt der inne? –Det er en peis oppe i restauranten dere kan varme dere ved, rommet er klart klokken 11, vi var fullbooket i gaar skjonner dere!, Sier resepsjonisten og vifter oss opp… Ja der hadde de en peis, men det var da pokker saa kaldt det var der oppe ogsaa! Vi tittet ut paa det taakelagte Sapa. Snur oss mot en annen gjest og spor hvordan vaeret har vaert de siste dagene. “Samme som dere ser naa. Det klarner litt paa formiddagen, men stort varmere blir det ikke. 10 grader er normalt denne tiden av aaret”
TI GRADER?? Hvorfor I helvete er det ingen som har fortalt oss dette? Vi har da snakket med nok av reisebyraaer og guider som kunne vaert geme og tatt med denne lille detaljen naar de anbefalte oss aa dra hit.. Vi var tilbake til Peru igjen… Frem med jakkene, ullsokkene og luene. Paa med langbukser og de nyinnkjopte UGGsene. Noe bedre, men fortsatt mokkakaldt.. Bare saa inderlig synd de 5 kiloene Nina hadde med seg ikke inkluderte ullgensere og tykke sokker. Nina ble derfor sittende som en uteligger med tights, et fargesprakende sjal i halsen, Jannickes hettegenser stappet inn under den nyinnkjopte gronne Cloe-kaapen de tre timene vi satt og ventet paa at rommet skulle bli klart.
Endelig fikk vi rommet! Vi kastet oss i dusjen istedet for under dyne, for vi tasset ut i de graa gatene i soken etter lunch. Jannicke og Anette hadde frosten i seg forstatt og bestemte seg for aa campe foran peisen resten av dagen med hver sin bok. Nina og Line var langt fra trotte, og trosset vaer og kulde og la ut paa tur. 3 kilometer fra byen skulle det ligge en liten landsby som het Cat Cat, og dit skulle vi gaa!
Vi gikk vel gode 100 meter for vi fant en café som serverte varm kaffe foran en glodende ovn. Dette fristet litt mer. Vi ble derfor enige om at vi tar kaffe og baal en time, og saa leier vi oss scooter og utforsker stedet fra den etterpaa!
Etter at kaffe og croissant var fortaert startet prutingen, og vi fikk tilslutt leid en vidundermaskin i tre timer for en slikk og ingenting.
En iskald Line, som hadde staatt for det meste av kjoringen og hadde derimot tatt imot alt av regn og vind, og en god og varm Nina ga seg tilslutt og kom seg tilbake til hotellet.
De to andre hadde ikke beveget seg siden vi forlot dem. Eller, de hadde krysset gaten og kjopt inn bakeverk til seg selv og de ansatte paa hotellet, men ut over det hadde de holdt fortet ved peisen de fire siste timene.
Vi fikk i oss fantastisk middag paa restauranten vegg i vegg, og skylte den ned med to flasker vin. Saa returnerte vi til peisen alle fire og knerta enda en flaske vin for vi la oss.
Neste morgen var det tidlig opp igjen, naa skulle vi paa tur til risterrassene med vaar egen private guide.
Vi vaaknet friske og uthvilte etter den beste natten paa lange tider! Vi er overbeviste om at det noe kalde rommet og store og gode dyner ga assosiasjoner til Norskevinternetter!
Vi fikk en flott dag i risterrassene med den sote guiden fra hotellet.
Hele veien fra vi startet til vi avsluttet med middag i en landsby, fikk vi folge av lokale landsbykvinner som fortalte oss hjerteskjarende historier om ektemenn som hadde blitt drept av fallende traer mens de bygget huset deres og om hvor mange barn de hadde aa fo paa. Dette samtidig som den skjulte agendaen selvfolgelig var aa selge oss varene i kurven de bar paa ryggen. Sanne eller ei, vi beit paa og kjopte varene deres. For selv om historiene kan vaere usanne, saa er det et faktum at landsbyboerene her er ekstremt fattige. Skulle de onske aa komme seg ut av fattigdommen finnes det alt for mange hinder i veien for at de noen gang skal klare aa komme seg ut.
Vi var innom en av landsbyens skoler, hvor vi donerte penger til klaer til barna.
Risterrassene var et imponerende syn. Synd vi var der utenfor sesong!
Goliat og barna hopper strikk..
Heldigvis fantes det en solskinnshistorie, og den var det guiden vaar som fortalte. Hun hadde nemlig selv vokst opp i en liten landsby med sine foreldre og 8 sosken. Ingen av dem hadde noen jobb, og ingen av dem vil noengang kunne faa det. For noen aar siden kom en Canadisk jente paa besok i landsbyen og la sin elsk paa Chi. Et helt aar bodde hun sammen med Chi og laerte henne engelsk. Familien hjemme i Canada hjalp saa til med aa betale for skolegang for Chi, som naa har faatt seg job paa et hotell hvor hun jobber 17 timer daglig, med en maanedslonn paa $50. Halvparten beholder hun selv, mens den andre halvparten sendes til familien i landsbyen to timer unna. Det foltes ganske rart aa fortelle prisen paa UGGsene man har paa bena da.. Jentene paa hotellet klarte ikke aa slutte aa stirre paa skoene vaare, baade for og etter de fikk vite hvor mye de kostet..
Kakao-kos etter en lang og kald dag
"Lille luringen" fotfulgte Anette og Jannicke i haap om at de skulle kjope noe rael av henne. Det gjorde vi IKKE!
Samme kveld satte vi oss paa nattoget tilbake til Hanoi. Kupeen hadde en litt lavere standard paa vei tilbake, og sovnen bled et saa som saa med.
Vi ankom Hanoi 5 om morgenen og kastet oss i en taxi som skulle ta oss til et $ 15 hotell. Vi trengte et par timer paa oyet og bestemte oss for aa booke et hotellrom frem til kl. 19 den kvelden. Da skulle vi si farvel til Nina og selv sette oss paa en nattbuss til Hoi An.
Vel fremme ved hotellet fikk vi beskjed om at hotellet kostet $20 og at vi fikk det frem til kl. 16, til tross for at vi alle hadde hort baade pris og vilkaar paa hoyttaleren i taxien faa minutter tidligere. Og ikke nok med det! Taxi sjaaforen skulle ha en svimlende sum i betaling for de tre minuttene han hadde kjort oss. Vi hadde blitt grundig lurt!
Igjen klikka det for Line som argumenterte hardt og hoyt med baade taxisjafor og resepsjonist. De paa sin side bare ristet paa hodet og smilte saa vidt og sto paa sitt. I raseri heiste alle fire sekkene til ryggen samtidig og masjet maallost videre. Ikke et hotell i sikte, men ikke faen om vi skulle gaa med paa lureriet deres. Uansett hvor trotte vi var. Og vi var ekstreeeemt trotte…
Vi ble reddet ut av sorgen av to unggutter paa scooter som visste om et hotell til $ 9, som garantert hadde ledig frem til kl. 19 for oss. De kunne til og med vaere saa snille aa kjore oss dit en og en bakpaa scooteren!!
Det siste takket vi pent nei til, men de skulle saavisst faa vise oss dette hotellet. Vi lot dem vise veien, med gode fem meter oss i mellom. Det var tross alt midt paa natten, og vi var ikke interessert i aa bli lurt opp i trobbel igjen..
Guttene skulle vise seg aa snake sant! Etter 15 minutters vandring kom vi frem til et stygt lite rom paa et stygt lite hotel, hvor vi sank sammen to og to paa de smaa og skitne sengene.
To timer senere var vi helt i slag og klare for aa skvise ut det siste av hva Hanoi hadde aa by paa. Det ble som vanlig stresset vandring gjennom skitne gater, med en milliard mopeder og biler tutende rundt oss, for vi fant en hyggelig liten restaurant hvor vi inntok et siste maaltid med Nina.
Saa, i sekstiden sendte vi stringtrusa paa flyet tilbake til Norge. Hun gaar inn i historien som den desidert blekeste hjemreisende etter to uker i Asia, Gratulerer!
Etter 14 timer paa “luksusbuss” var vi fremme I Hoi An. Nattbussene I Vietnam er nemlig utstyrt med koyesenger, slik at en kan faa seg en god natts sovn mens en blir fraktet fra a til b. Men det er bare det at sengene er tilpasset det asiatiske folkeslaget, saa de blir noe korte for trusene.
Temperaturen paa bussen er heller ikke lett og forstaa seg paa, da det enten er kjoleskapstemp eller sauna tilstander. Temperaturen veksler gjerne gjennom hele reisen, saa en vaakner enten av rim paa leppa, eller av hetetokter og svettebart…. Saa da vi endelig var fremme i Hoi An gadd vi ikke lete etter et rimelig hotel, vi sjekket bare inn paa det naermeste. Et fantastisk hotel med kjempe-service, og store, gode senger. Det ble en rolig kveld paa trusene med middag og vin paa terrassen (vi utnyttet roomservicen til det fulle!)
Hoi An er en meget sjarmerende liten by paa UNESCOs verdensarv liste som vi likte veldig godt. Byen har mange koselige cafeer og restauranter plassert langs vannet, og sammenlignet med Hanoi er det nesten ikke trafikk.
Lokale damer lunsjer paa en gaterestaurant.
Dagens middag ligger i kurven, fersk og fortsatt levende and, rett fra markedet.
Dum turisthatt kjopt inn for aa more de to andre. Goy i et minutt, utrolig irriterende aa drasse paa resten av tiden..
Var det sko du ville ha?
Neste morgen vaaknet vi av en grusomt nasal kvinnestemme som skrek noe paa Vietnamesisk vi antar betydde “paa tide aa staa opp, vi er fremme”.Trotte og morgenkalde slepte vi oss ut av toget og inn paa en minubuss, hvor vi smaasov de 45 minuttene det tok aa bringe oss opp til Sapa by. Vi ble igjen braatt vekket og kom oss ut av minibussen. Der ble vi overfalt av gateselgere som provde aa prakke paa oss veggtepper, noe vi opplagt var mindre interesserte i klokken aatte om morgenen. Vi kom oss tilslutt inn paa hotellet, klare for aa hoppe i koya et par timer til.
Det var da vi merket det. Det var da fryktelig kaldt der inne? –Det er en peis oppe i restauranten dere kan varme dere ved, rommet er klart klokken 11, vi var fullbooket i gaar skjonner dere!, Sier resepsjonisten og vifter oss opp… Ja der hadde de en peis, men det var da pokker saa kaldt det var der oppe ogsaa! Vi tittet ut paa det taakelagte Sapa. Snur oss mot en annen gjest og spor hvordan vaeret har vaert de siste dagene. “Samme som dere ser naa. Det klarner litt paa formiddagen, men stort varmere blir det ikke. 10 grader er normalt denne tiden av aaret”
TI GRADER?? Hvorfor I helvete er det ingen som har fortalt oss dette? Vi har da snakket med nok av reisebyraaer og guider som kunne vaert geme og tatt med denne lille detaljen naar de anbefalte oss aa dra hit.. Vi var tilbake til Peru igjen… Frem med jakkene, ullsokkene og luene. Paa med langbukser og de nyinnkjopte UGGsene. Noe bedre, men fortsatt mokkakaldt.. Bare saa inderlig synd de 5 kiloene Nina hadde med seg ikke inkluderte ullgensere og tykke sokker. Nina ble derfor sittende som en uteligger med tights, et fargesprakende sjal i halsen, Jannickes hettegenser stappet inn under den nyinnkjopte gronne Cloe-kaapen de tre timene vi satt og ventet paa at rommet skulle bli klart.
Endelig fikk vi rommet! Vi kastet oss i dusjen istedet for under dyne, for vi tasset ut i de graa gatene i soken etter lunch. Jannicke og Anette hadde frosten i seg forstatt og bestemte seg for aa campe foran peisen resten av dagen med hver sin bok. Nina og Line var langt fra trotte, og trosset vaer og kulde og la ut paa tur. 3 kilometer fra byen skulle det ligge en liten landsby som het Cat Cat, og dit skulle vi gaa!
Vi gikk vel gode 100 meter for vi fant en café som serverte varm kaffe foran en glodende ovn. Dette fristet litt mer. Vi ble derfor enige om at vi tar kaffe og baal en time, og saa leier vi oss scooter og utforsker stedet fra den etterpaa!
Etter at kaffe og croissant var fortaert startet prutingen, og vi fikk tilslutt leid en vidundermaskin i tre timer for en slikk og ingenting.
En iskald Line, som hadde staatt for det meste av kjoringen og hadde derimot tatt imot alt av regn og vind, og en god og varm Nina ga seg tilslutt og kom seg tilbake til hotellet.
De to andre hadde ikke beveget seg siden vi forlot dem. Eller, de hadde krysset gaten og kjopt inn bakeverk til seg selv og de ansatte paa hotellet, men ut over det hadde de holdt fortet ved peisen de fire siste timene.
Vi fikk i oss fantastisk middag paa restauranten vegg i vegg, og skylte den ned med to flasker vin. Saa returnerte vi til peisen alle fire og knerta enda en flaske vin for vi la oss.
Neste morgen var det tidlig opp igjen, naa skulle vi paa tur til risterrassene med vaar egen private guide.
Vi vaaknet friske og uthvilte etter den beste natten paa lange tider! Vi er overbeviste om at det noe kalde rommet og store og gode dyner ga assosiasjoner til Norskevinternetter!
Vi fikk en flott dag i risterrassene med den sote guiden fra hotellet.
Hele veien fra vi startet til vi avsluttet med middag i en landsby, fikk vi folge av lokale landsbykvinner som fortalte oss hjerteskjarende historier om ektemenn som hadde blitt drept av fallende traer mens de bygget huset deres og om hvor mange barn de hadde aa fo paa. Dette samtidig som den skjulte agendaen selvfolgelig var aa selge oss varene i kurven de bar paa ryggen. Sanne eller ei, vi beit paa og kjopte varene deres. For selv om historiene kan vaere usanne, saa er det et faktum at landsbyboerene her er ekstremt fattige. Skulle de onske aa komme seg ut av fattigdommen finnes det alt for mange hinder i veien for at de noen gang skal klare aa komme seg ut.
Vi var innom en av landsbyens skoler, hvor vi donerte penger til klaer til barna.
Risterrassene var et imponerende syn. Synd vi var der utenfor sesong!
Goliat og barna hopper strikk..Heldigvis fantes det en solskinnshistorie, og den var det guiden vaar som fortalte. Hun hadde nemlig selv vokst opp i en liten landsby med sine foreldre og 8 sosken. Ingen av dem hadde noen jobb, og ingen av dem vil noengang kunne faa det. For noen aar siden kom en Canadisk jente paa besok i landsbyen og la sin elsk paa Chi. Et helt aar bodde hun sammen med Chi og laerte henne engelsk. Familien hjemme i Canada hjalp saa til med aa betale for skolegang for Chi, som naa har faatt seg job paa et hotell hvor hun jobber 17 timer daglig, med en maanedslonn paa $50. Halvparten beholder hun selv, mens den andre halvparten sendes til familien i landsbyen to timer unna. Det foltes ganske rart aa fortelle prisen paa UGGsene man har paa bena da.. Jentene paa hotellet klarte ikke aa slutte aa stirre paa skoene vaare, baade for og etter de fikk vite hvor mye de kostet..
Kakao-kos etter en lang og kald dag
"Lille luringen" fotfulgte Anette og Jannicke i haap om at de skulle kjope noe rael av henne. Det gjorde vi IKKE!Samme kveld satte vi oss paa nattoget tilbake til Hanoi. Kupeen hadde en litt lavere standard paa vei tilbake, og sovnen bled et saa som saa med.
Vi ankom Hanoi 5 om morgenen og kastet oss i en taxi som skulle ta oss til et $ 15 hotell. Vi trengte et par timer paa oyet og bestemte oss for aa booke et hotellrom frem til kl. 19 den kvelden. Da skulle vi si farvel til Nina og selv sette oss paa en nattbuss til Hoi An.
Vel fremme ved hotellet fikk vi beskjed om at hotellet kostet $20 og at vi fikk det frem til kl. 16, til tross for at vi alle hadde hort baade pris og vilkaar paa hoyttaleren i taxien faa minutter tidligere. Og ikke nok med det! Taxi sjaaforen skulle ha en svimlende sum i betaling for de tre minuttene han hadde kjort oss. Vi hadde blitt grundig lurt!
Igjen klikka det for Line som argumenterte hardt og hoyt med baade taxisjafor og resepsjonist. De paa sin side bare ristet paa hodet og smilte saa vidt og sto paa sitt. I raseri heiste alle fire sekkene til ryggen samtidig og masjet maallost videre. Ikke et hotell i sikte, men ikke faen om vi skulle gaa med paa lureriet deres. Uansett hvor trotte vi var. Og vi var ekstreeeemt trotte…
Vi ble reddet ut av sorgen av to unggutter paa scooter som visste om et hotell til $ 9, som garantert hadde ledig frem til kl. 19 for oss. De kunne til og med vaere saa snille aa kjore oss dit en og en bakpaa scooteren!!
Det siste takket vi pent nei til, men de skulle saavisst faa vise oss dette hotellet. Vi lot dem vise veien, med gode fem meter oss i mellom. Det var tross alt midt paa natten, og vi var ikke interessert i aa bli lurt opp i trobbel igjen..
Guttene skulle vise seg aa snake sant! Etter 15 minutters vandring kom vi frem til et stygt lite rom paa et stygt lite hotel, hvor vi sank sammen to og to paa de smaa og skitne sengene.
To timer senere var vi helt i slag og klare for aa skvise ut det siste av hva Hanoi hadde aa by paa. Det ble som vanlig stresset vandring gjennom skitne gater, med en milliard mopeder og biler tutende rundt oss, for vi fant en hyggelig liten restaurant hvor vi inntok et siste maaltid med Nina.
Saa, i sekstiden sendte vi stringtrusa paa flyet tilbake til Norge. Hun gaar inn i historien som den desidert blekeste hjemreisende etter to uker i Asia, Gratulerer!
Etter 14 timer paa “luksusbuss” var vi fremme I Hoi An. Nattbussene I Vietnam er nemlig utstyrt med koyesenger, slik at en kan faa seg en god natts sovn mens en blir fraktet fra a til b. Men det er bare det at sengene er tilpasset det asiatiske folkeslaget, saa de blir noe korte for trusene.
Temperaturen paa bussen er heller ikke lett og forstaa seg paa, da det enten er kjoleskapstemp eller sauna tilstander. Temperaturen veksler gjerne gjennom hele reisen, saa en vaakner enten av rim paa leppa, eller av hetetokter og svettebart…. Saa da vi endelig var fremme i Hoi An gadd vi ikke lete etter et rimelig hotel, vi sjekket bare inn paa det naermeste. Et fantastisk hotel med kjempe-service, og store, gode senger. Det ble en rolig kveld paa trusene med middag og vin paa terrassen (vi utnyttet roomservicen til det fulle!)
Dagen etter var vi opplagte og klare for aa utforske Hoi An. Vi var ogsaa i modus for aa teste ut en av Hoi Ans mange skreddere. Hotellet hadde noen aa anbefale, saa de plasserte oss paa hver vaar scooter og sendte oss avgaarde til en systue. Etter aa ha bladd oss gjennom et hav av kataloger fant vi ut hvordan kjoler vi ville ha. Disse skulle vaere klare til testing innen 24 timer. Vi betalte depositum, og vandret litt smaanervose ut av sjappa. 7 plagg paa under 24 timer, hvordan gaar det an?
Hoi An er en meget sjarmerende liten by paa UNESCOs verdensarv liste som vi likte veldig godt. Byen har mange koselige cafeer og restauranter plassert langs vannet, og sammenlignet med Hanoi er det nesten ikke trafikk.
Lokale damer lunsjer paa en gaterestaurant.
Dagens middag ligger i kurven, fersk og fortsatt levende and, rett fra markedet.Vi fikk to netter med luksus i Hoi An for turen gikk videre til Nha Trang.
Etter nok en heavy busstur paa 12 timer, ankom vi Nha Trang tidlig paa morgenkvisten. Vi gadd heller ikke her aa lete etter et rimelig sted aa bo, men gikk rett inn paa hotellet bussen stoppet ved. Vi slang oss ned paa hver vaar pute, og fikk oss et par timer paa oyet for vi skule ut aa sjekke ut byen med de fine strendene. I Nha Trang var vi bare en natt, men fikk to fulle dager. Disse not vi paa en solseng paa stranden med hver vaar bok. Deilig aa endelig kunne nyte late dager paa stranden igjen.
Men annet enn sol og strand hadde ikke Nha Trang aa by paa, byen var lite hyggelig, saa det holdt med en natt her. Siste destinasjon I Vietnam stod for tur, nemlig Saigon (Ho Chi Minh)
Og for tredje gang gikk trusene av bussen, inn paa naermeste hotell, og kapitulerte paa hver vaar seng. Saigon var om ikke enda mer hektisk og mer trafikkert enn Hanoi, slitsomt. En blir helt or i hodet i det en gaar ut av dora. Biler og scootere bruker hornet flittig, det virker som om det er er paabudt aa tute for hver meter de kjorer. Heldigvis skulle vi bare vaere her et dogn.
Dum turisthatt kjopt inn for aa more de to andre. Goy i et minutt, utrolig irriterende aa drasse paa resten av tiden..
ENDELIG grovt brod!
Etter en hyggelig frokost i parken dro vi paa War Museum. Det var sterke bilder som motte oss her. Vi gikk i stillhet i nesten en time og saa paa alle de forferdelige bildene fra Vietnamkrigen.
Resten av dagen ble brukt til aa utforske Chinatown og til tv titting paa hotellrommet.
Var det sko du ville ha?Janice og Anette gikk bananas hos bakeren ved siden av, og gikk til innkjop av tre pain chocolate, en sjokolademarinert croissant, en sjokolade cupcake og en sjokolade cookie….mmm!!! Sotsakene ble inntatt i hotellsengen, mens vi sang til karaokekanalen.
Vietnam har vaert fantastisk! Maten ikke saa fantastisk, trafikken fantastisk braakete og menneskene fantastisk sote.
Trusene gaar inn i siste fase av reisen, kun tre uker igjen.
Neste destinasjon: Laos.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar