Australia: Sydney og forste natten i et romskip

Vi begynner aa bli sykt drevne paa aa fly naa! Timer paa flyplasser gaar lett som en lek, og naar vi forst er ombord i flyet drar vi boker, dagboker og ipoder opp, og holder stort sett kjeft til vi lander.

Vi ankom Sydney i tolvtiden paa en fredag. Vi hadde blitt fortalt at fottoy med mye jord og sole paa etter all sansynlighet ikke ville komme inn i Australia, saa de gamle joggeskoene ble kastet etter den tullete lille turen paa Finca Ixcobel. Vi gikk derfor til innkjop av splitternye og veldig hvite joggesko paa flyplassen i Fiji. Det skulle vise seg aa vaere totoalt unodvendig, for vi danset oss gjennom passkontrollen uten saa mye som et sporsmaal rettet mot oss.

Vi fant fort frem til hostallet vi hadde blitt anbefalt av de to svenske jentene fra Fiji, World Square Hostel og ba om $19 senger paa 18-mannsrommet der. Det skulle vaere marathon i Sydney denne helgen, saa de billigste rommene var desverre fulle. Vi maatte istedet ut med $ 30 for tre senger i et firemannsrom. "Vi skal hilse deg saa mye fra Cecilia og Amanda" sa vi til resepsjonisten og smilte, og med det fikk vi $5 rabatt pr. natt hver. Godt aa ha kontakter!

Vi slang fra oss sekkene paa rommet og snorte paa oss de hvite joggeskoene klare for vandring i Sydney. Vi likte byen umiddelbart, og bestemte oss for aa gaa uten kart denne forste dagen. Vi gikk innom havnen Darling Harbour, og tok en runde rundt operahuset, og spiste tilslutt middag paa en asiatisk kneipe over veien for hostallet.


Vi var temmelig slitne etter en tidlig morgen og lang reise, og bestemte oss for aa legge oss tidlig paa det fine rommet vi fortsatt hadde for oss selv.

Men kl. 22 gikk plutselig doren opp, og en skotte kom inn. En veldig pratsom en ogsaa! Line vaaknet forst, og tok seg av den obligatoriske smaapreiken, saa slang Jannicke seg paa. Det tok 5 minutter for en gretten Anette loftet hodet fra puten for aa se hva som sto paa. Hun hadde sovet med orepropper og hadde ikke hort at noen hadde kommet inn.
Roy, som han het, hadde kjort fra en kornproduksjons-fabrikk langt ut i ingenmannsland de siste 7 timene og var klar for en fest. Han spurte om vi ville vaere med, noe vi takket pent nei og la oss for aa sove videre. Han syntes vi var ganske kjedelige som laa og sov klokken ti paa en fredag..

En eller annen gang alt for sent paa natten vaakner Line braatt av at sengen holder paa aa velte! Skotten hadde naa faatt festet fra seg, og kom hviskende og fnisende inn paa rommet og strevet godt med aa komme seg opp i overkoya.

Vi vaaknet neste morgen av at skotten pratet igjen, og naa ville han ha oss med paa sightseeing i Sydney. Han hadde en kamerat paa et annet rom som var lommekjent i Sydney som helt sikkert ikke hadde noe i mot at vi ble med. Gratis guiding er flott tenkte vi, og slang paa oss klaerne og ble med han.

En noe forvirret Daz (Darren) motte oss i resepsjonen, en artig liten kar fra England. Guttene hadde ingen spesielle planer for dagen, saa vi la inn en liten onskeliste. Vi ville til Paddys market for aa kjope frukt, saa ville vi gjerne gaa over the Harbour Bridge. Etter det var det opp til dem hva vi skulle gjore. Vi fikk det som vi onsket, og mere til! Paa vei til broen gikk vi gjennom hyggelige smaa gater med markedsboder overalt, litt Notting Hill-aktig. Brovandringen var hyggelig, og vi fikk knipset godt fra oss paa veien over.








Vel over paa andre siden ligger det en fornoyelsespark (Luna Park) som vi bare maatte teste ut. Jannicke og Anette trumfet gjennom at vi skulle ta tornardoen, til Darren og Lines store fortvilelse. Men her var det alle eller ingen, saa vi fikk bare klatre oppi med dem.

Etter at kvalmen hadde lagt seg var det paa tide aa finne en cafe og ta en ol. Det ble selvfolgelig ikke med den ene olen denne gangen heller.
Guttene skulle den samme kvelden i en bursdag til en kar de motte for noen uker siden, og spurte om vi ville vaere med. Det var en husfest et lite stykke utenfor byen. Vi bestemte oss for at det maatte vaere mye morsommere enn aa besoke nok en pub i enda en storby, og takket ja til tibudet.

We had a great weekend with you guys and miss you loads!



Vi splittet opp for noen timer saa jentene kunne finne noe aa ha paa paa fest, siden vi ikke akkurat har pakket finstasen i sekken. Men siden prisleiet her i Sydney er saapass likt det i Norge, ble det ikke mange effektene paa oss allikevel.

Nydusjede og pene mottes alle igjen i baren fire timer senere. Der ble vi staaende aa ta noen ol, for vi gikk for aa finne en liquorstore saa vi kunne ta med en wiskey til bursdagsbarnet.

Med alkoholbeholdningen paa plass fortsatte vi festen paa toget paa vei til St.Mary, en forstad til Sydney.

Det ble en noe lengre togtur enn forventet, og vi ble ganske overrasket over hvor stor by Sydney egentlig var etterhvert som vi toget utover.

Takket vaere brede smil og en ydmyk holdning slapp vi en bot paa $400 hver for drikking paa offentlig sted.

Vel fremme i St.Mary, 1 time og 15 minutter senere ble vi mott av bursdagsbarnet selv, som hadde ventet paa oss paa togstasjonen i gode 45 minutter..
Hvorfor han hadde forlatt sin egen fest til fordel for fem mennesker han saa vidt kjente, kunne vi ikke helt forstaa. Det var til vi kom frem til festen..
Dette var ikke mye aa rope hurra for! De faa gjestene som var der maa ha vaert de som staar nederst paa samfunnets rangsstige, men vi hadde det ufattelig goy der med hverandre og med verten Travis.





Festen varte og rakk, helt til kl. 2 dagen etter. Guttene maatte komme seg tilbake til odemarken innen mandag morgen og hadde en syvtimers tur foran seg denne sondagskvelden.
Halvveis inn til Sydney igjen ombestemte guttene seg, skrev en tekstmelding til sjefen og ba om fri. Med fri invilget fikk vi nok en morsom dag med guttene i Sydney.

Vi dro til Chinatown og spiste frokost/middag/lunch, for vi hoppet i dusjene. Darren fylte 25 mandagen, saa vi fant det best aa feire han sondagen mens han enda var blant mennesker.
Vi endte opp med aa ta et par ol i hostallbaren, for vi krysset gaten og tok enda flere ol paa en fotballpub. Denne kvelden var det finale i den Australske fotballigaen, noe vi gjerne ville oppleve. Og for en opplevelse det ble! Australsk fotball maa vaere den rareste sporten vi noen gang har sett! Det er en blanding mellom haandball, fotball, amerikansk fotball og rugby, totalt uforstaaelig for oss!

Nok en fantastisk kveld med guttene endte i total latterkrampe, da Jannicke noe spokefult fra overste koye med streng stemme og et hjerteskjaerende rovfugl-liknende hyl, et halvt oye aapent og armene krokette ut til siden, sa til Roy at hun skulle vokte han som en hauk hele natten, tilfelle han skulle finne paa noe tull.

Mandag morgen sjekket guttene ut kl. 10, og vi fikk en fin formiddag med dem hvor vi spiste frokost og lunch og bare vandret rundt i Sydney. Innimellom maaltidene fikk vi ogsaa endelig bestilt vidundermaskinen som skulle ta oss med paa eventyr de neste ukene.

Australiadelen av reisen er kanskje den delen vi har gledet oss mest til, og vi har tilbragt det siste aaret med aa undersoke forskjellige leieselskaper i soken etter en passe stor og velutstyrt campingbil til en rimelig penge.

At drommen:


skulle ende i dette:

hadde vi neppe trodd paa forhaand.

Da vi kom frem til byraaet og endelig fikk mote Major Tom, ble vi litt satt tilbake da vi ikke saa noen "skiboks" paa taket, slik vi hadde blitt ovet hos byraaet vi booket bilen hos. Skiboksen inneholder nemlig en tredje seng, noe vi saart kunne trenge. Det maatte da bli trangt med tre bak i bilen der? Mannen fra byraaet konstantere at det ville bli en smule trangt men absolutt gjennomforbart. Vi er jo glade i hverandre vi, saa vi bestemte oss for aa legge tvilen til side og satse paa romskipet.

For vi fikk se romskipet vaart, fikk vi utdelt alt fra dyner og puter, til dvd'er og gryter. Dette var inkludert i leien. Da vi gikk gjennom tilbehoret, for aa sjekke at alt var der, ble vi presentert for en restekasse. Altsaa en kasse med ting folk har lagt igjen i bilene. Denne kassa raidet de trusene paa sparebluss.
Vi ble derfor lykkelige eiere av:

• En hodelykt
• Salt og pepper
• En lommekniv
• En lighter
• Plast bestikk
• Papp tallerkner
• Te poser
• Fyrstikkesker
• Feiebrett
• Aluminiumsfolie
• Haandsaape
  

Det ble slaatt stein, saks, papir om hvem som skulle faa aeren av aa kjore paa feil side av veien, paa feil side av bilen ut fra store Sydney, et slag Line tapte..



Utfarten gikk overraskende greit, og kjoringen de neste timene var en fryd! Maalet for dagens etappe var et sted saa naerme Byron Bay som mulig. Bilen er utstyrt med en feit kartbok som ogsaa inneholder en liste over rasteplasser langs veien, saa mens Line kjorte, leste de andre opp hva de forskjellige rasteplassene kan by paa. Kriteriene vaare var denne natten: Gratis og utstyrt med do.

Camping er en populaer form for feriering i Australia, saa det er flust av campingplasser, men de vet ogsaa aa ta seg betalt. Vi har et budsjett aa forholde oss til, saa vi ville gjerne utnytte oss av gratistilbudene langs veien. Rasteplassene som ikke koster penger har ikke den beste beliggenheten, samtlige steder er plassert langs highway'en.Vaart forste mote med gratis rasting ble derfor litt av en opplevelse. I stummende morke satte vi oss ned paa et campingbord, og lagde en tunfisksalat med hodelykter.



Kollektiv tissing paa en slags utedo, for vi hoppet til sengs. Vi fikk oss en overraskelse da vi innsaa hvor trangt det kom til aa bli i romskipet vaart. Hvis en snur seg, maa de andre folge etter. Saa det var bare aa legge seg i en trippel skje, og haape paa det beste. Dt var varmt, klamt og lyden fra motorveien gjorde ikke ting noe saerlig bedre. Vaar forste natt i Major Tom ble et mareritt, og der skulle vi bo i fjorten netter til.....

Fiji: Mana, Nabua & Kuata

Saa skulle vi altsaa reise 16 aar tilbake i tid og ta inn paa leirskole i syv dager! Det vil si en god blanding mellom leirskole og Fat Camp.


Etter tre fine dager i Los Angeles floy vi til Nadi i Fiji. Vi ankom fem om morgenen, etter en knall flytur, takketvaere sovepiller og godt tilbakelente seter. Fiji ligger i Stillehavet, og bestaar av 322 oyer av varierende storrelse, ca. en tredjedel av dem er befolket. Det sier seg selv at vi ikke bare kunne kaste oss i en baat og utforske dette paa egenhaand, saa vi fikk hjelp av en av de mange agentene fra turistkontorene paa flyplassen.


Jannicke var her for seks aar siden og hadde gledet seg veldig til aa vise oss Beachcomber og Davidsplace, men det skulle vise seg at den ene oya var langt over vaart budsjett, og det andre stedet var nedlagt.

Etter aa ha forklart budsjettet vaart (300 kroner dagen) kom damen frem til at Mana, Nabua og Kuata var oyene for oss. Mana var festoyen, Nabua var roligere og Kuata var et sted midt i mellom. Med baattransport og opphold paa de tre oyene satt vi igjen med en regning paa $ 860 per person, en skikkelig bulk i budsjettene vaare atter en gang.

Vi maatte paa minibankjakt! Forste stopp var minibanken paa flyplassen. Jannicke fikk ut $2000 ( 6000 kroner ca), mens verken mitt eller Anettes kort ville bli akseptert. Vi antok at maskinen var tom for penger, og bestemte oss for aa ta ut penger paa vei til markedet reiseagenten skulle ta oss med til. Paa oyene finnes det ingen butikker, saa alt av nodvendigheter maatte handles inn paa forhaand.


Det skulle vise seg aa vaere meget vanskelig aa ta ut penger i Nadi. Taxisjaaforen stoppet ved 5 forskjellige minibanker, men resultatet ble det samme. Ingen penger ut paa noen av oss! Det var ikke for vi kom til den sjette automaten at jeg endelig fikk ut $ 1000. Anette fikk aldri ut noen penger og Jannicke maatte derfor dra kortet sitt paa nytt og laane Anette $ 800. Vi vekslet inn de siste dollarene vaare saa vi fikk samlet nok penger til aa betale for oss, ogsaa maatte vi ha lommepenger til en ol eller fire......



Vi ble saa kjort til en liten fiskerbaat som tok oss ut til den forste oya.

Det var et begredelig syn som motte oss da vi etter 1 1/2 time kjente baaten gli i land paa stranden. Det var koraller og steiner over alt! Definitivt ikke de hvite strendene og det azurblaae havet vi hadde dromt om saa lenge...

Noe skuffet subbet vi i land og ble plassert paa et dorm med 7 andre.


Saa horte vi plutselig noen ringe i en bjelle, og det er her leirskole/Fatcamp-aspektet kommer inn. Paa Fiji organiserer de det slik at du betaler en sum per natt, som dekker baade kost og losji. Det vil si at naar det ringes i bjella eller blaases i hornet, maa du mote opp i matsalen, hvis ikke blir det ikke noe maaltid paa deg. Vi var definitivt ikke keene paa aa gaa glipp av mat, saa vi hastet mot matsalen. Der ventet en tallerken med tunfisksalat, en skive ananas og en skive melon. 3 minutter senere satt vi der med stadig romlende mager, og ventet paa middagen som ville staa paa bordet 7 timer senere...


Det skal sies at porsjonene var mer en store nok, det var bare det at de tre trusene hadde blitt bortskjemt med enorme mengder mat baade i mellom Amerika og USA, saa naa var det bare aa vende seg til normale porsjoner.


Mana ble vaart hjem de to kommende dagene, og skulle vise seg aa vaere en mye finere oy enn vi forst hadde trodd. En maatte bare vente paa hoyvannet, saa ble den tropiske drommen vi hadde forestilt oss til virkelighet!

Dagene paa Mana var ganske varierte. Den ene dagen laa vi rett ut paa hver vaar sarong paa stranden.




Den andre dagen besokte vi oyas skole. Goy aa se hvordan skolen fungerer paa denne oya som er befolket av 300 mennesker og 65 barn i alderen 6-12 aar.









Etter lunch satte Jannicke seg paa en slags skolebenk hvor hun laerte seg aa lage kokosnott-armebaand, mens Anette og jeg gikk en totimers tur i vannkanten rundt hele oya. En meget varm, men koselig tur!

Wilson kom pokker meg til Fiji for aa mote oss!

For middag tok vi med oss Jannicke tilbake til "Sunset beach" hvor en etter ryktene skal kunne se solnedgangen. Vi fikk tips fra to Canadiere om aa vaere der halv fem. Da vi etter 45 minutter kunne konstatere at solen sto umaatelig hoyt paa himmelen, ga vi opp og vendte hjem igjen.

Solnedgangen kom til slutt, men disse bildene er tatt fra baren..

Etter middag, og en obligatorisk Bula-dans,var vi lystne paa fest, og oppsokte hostallet ved siden av. Der var det ikke akkurat fest, men i det minste flere mennesker vaakne enn borte hos oss. To skotter fant raskt veien til vaart bord og vi ble sittende og drikke med dem til sent paa kveld.....

Line og Anette danser Bula dans!

Tidlig neste morgen var det tid for aa finne veien til neste oy. "The Yasawa Flyer" er en hurtiggaaende katamaran som frakter mennesker fra oy til oy, og vi skulle tilbringe 3 timer paa baaten som skulle ta oss til Nabua, den nordligste av de tre oyene vi skulle besoke. For Anette ble denne baatturen et mareritt, da en kombinasjon av sjosyke og fyllesyke kicket inn, og spyposen maatte frem.... men hun holdt seg heldigvis i skinnet, og gikk av baaten uten at frokosten kom i retur.

Paa veien til Nabua kjorte vi forbi Beachcomber, den ene oyen vi ville til, men som var langt over vaart budsjett...

Nabua var en ganske stor oy med fire landsbyer.

"Huset vaart"

Samme regler gjalt ogsaa paa dette resortet: Frokost kl. 8, lunch kl. 12 og middag kl. 18.30. Dagen vi ankom var det "fiji nite" den paafolgende kvelden. Vi gledet oss stort til dette. Maten tilbredes paa en spesiell maate, den stekes i kull under bakken.






Og det ble et herremaaltid. Det ble servert fisk, kylling og svin, med masse foskjellig tilbehor mmm...... Og de tre griske trusene var ikke sene om aa observere en stor skje liggende foran tallerkenen. Vi forsynte oss grovt av buffeen, og gledet oss stort til dessert. Hva kunne det vaere? Is kanskje? Eller brownie? Brownie med is? og litt krem paa toppen? Og kanskje litt revet sjokolade over? Og en stjernefrukt pent dandert paa siden? Forslagene ville ingen ende ta. Minutter senere ble et svaert brett med store, dype skaaler baaret ut fra kjokkenet. Vi grep raskt skjeene vaare og smilte fra ore til ore da de plasserte baljene foran oss. Og der, nederst i dette monsteret av en bolle laa en halv hermetisert paere og duppet i litt lakevann... Skuffelsen var mildt sagt stor og vi ble sittende aa vanntro stirre ned i bollen, for vi ukontrollert begynte aa hylskratte saa taarene trillet nedover kinnene vaare..

Naar det er en evighet mellom maaltidene gjelder det aa vaere aktiv. Vi meldte oss derfor paa diverse aktiviteter som kirkegange (tortur!!! halvannentime med prekener paa Fijiansk), fletting av palmebladekurver, kokkosnott spising og en snorkletur til Blue Lagoon. Sistnevnte var en fantastisk heldagstur til en strand med krystallklart vann og flotte snorkle muligheter. Der fikk vi see flotte koraller og fisk i alle regnbuens farger.

Jannicke med selvlaget kokosnott armebaand

og armebaand og kurv flettet av palmeblader.

Blue Lagoon

Mesteparten av tiden vaar paa oya ble brukt paa stranden, i hengekoyen eller paa solsengen.



En skulle tro at alle resorter paa Fiji har gaatt paa samme hotellskole, og hvor alt de laerer er Bula-dans, Bula sang og diverse selskapsleker. For etter 7 dager paa fiji har vi virkelig faatt danset fra oss! Igjen fikk vi leirskole feelingen. Paa samtlige av oyene var det aktiviteter etter middag. Og det var obligatorisk. Paa aatte dager har vi vaert med paa limbo, stolleken, danseleken, danse i ring, hermegaasa med mer.

Paa tredje og siste oy, Kuata, ble vi kjent med to svenske jenter. Amanda og Cecilia, som har bodd lenge i Australia, de gav oss masse tips om hva vi burde se og gjore i Sydney. Vi tilbragte mye tid med disse jentene. Det ble ogsaa her late dager paa stranden, med lesing av bok, bading og slumring. Man skulle vel aldri tro at man ble lei strandlivet, men jo, det kan man bli. Etter aatte dager paa leirskole, lengtet vi etter fastlandet, og til annet enn strand og vann. Har nok engang mott mange fantastiske mennesker fra ulike deler av verden, og det er noe av det artigste ved aa vaere paa reisefot.

Tror det har vaert flere Norske turister i Fiji...

Siste natten paa Fiji tilbragte vi i Nadi, en by paa en av de storste oyene. Herfra gikk turen videre til Sydney. Et nytt kontinent staar for tur, bare droye fire timers flytur fra Nadi.

L.A

Vi var klare for aa legge mellom-amerika bak oss, og saa frem til aa sette oss paa flyet til Los Angeles. Etter episoden i Peru, hvor vi ble sabotert i vaart forsok paa aa komme oss paa flyet til San Jose, var hatet forstsatt stort overfor Taca airlines. Vi bestemte oss derfor for aa utnytte oss grovt av servicen ombord, og vi skulle bli fulle paa Taca sin regning. Den sure megga i innsjekkingen kan ikke ha hatt mye til overs for oss, for hun gav oss plassene bakerst i flyet, rett ved toan, og vi var sist i koen naar det kom til servering. Hatet vokste, og vi ble mer hevngjerrige. Men alt vi fikk fra tralla var tilsammen: 6 ol, 6 rom og cola, 2 cola og 2 kaffe. Flighten varte i naermere fem timer.....

Klokken var naermere to om natten da vi landet paa Lax, saa det var bare aa komme seg gjennom passkontrollen og tollen, og hoppe paa en shuttlebus. Da vi ankom Banana Bungalow sjekket vi inn, og hoppet opp i hver vaar koye paa dormen. Vi sloknet i lopet av minutter.

Opplagte, og nesten utvilte, var vi klare for en dag med sightseeing og shopping. Hostallet vaart laa plassert paa Hollywood Bvd., saa i det vi gikk ut av porten fikk vi se de beromte bokstavene som tilsammen danner navnet Hollywood. Litt merkelig aa se det live, det var nesten som aa staa paa Majorstuen og se Holmenkollhoppet....

Vi trasket videre bortover boulevarden, og stjernene poppet opp en etter en. Vi gikk ikke akkurat med hodet hevet, og var mer opptatt av hvilke navn som stod skrevet paa fortauene, enn aa se paa diverse bygninger og andre rariteter. Og vi fortsatte turist trenden ut dagen. For vi var turister med stor T. I den anerkjente posituren "paa kne", tok vi bilder av en rekke stjerner godt kjent for de fleste, men vi maatte ogsaa knipse noen bilder av noen for de fleste ukjente stjerner med sprekker i, uheldig plassert ved en sliten parkeringsplass eller et kummlokk.






Vi maatte selvfolgelig svinge innom Beatrice og Bizzy B, kjent fra serien "Norske Hollywoodfruer"

Etter aa ha vandret gatelangs, opp og ned Hollywood Bvd. i noen timer, var vi klare for lunsj. Valget falt paa Hooters. Hvem sier vel nei til en lekker liten rett, servert av en lettkledd froken med store fordeler? Ikke vi ihvertfall. Saa vi fylte opp magene med skikkelig amerikansk fode. Da vi kom ut av restauranten fikk vi et tilbud vi ikke kunne motstaa, en tur med city sightseeing Hollywood for 20 $. Vi skulle til og med faa se hvor diverse kjendiser oppholder seg naar de er i byen....WOW!! Det som egentlig appelerte til oss naar det gjaldt denne turen, var aa se Hollywood Hills, Bel Air, Beverly Hills og Rodeo Drive. Vi satte oss i en slags shuttle uten tak, og cruiset rundt i kjendisenes by.



Folk knipset bilder som gale av diverse hus som ulike kjendiser eier. Man fikk vel egentlig bare et lite glimt av en pipe, en port eller et vindu, men for noen var dette stas. Hoydepunktet for dem var aa se porten til Hugh Hefner (The Playboy Mansion)

og huset der Michael Jackson dode. Huset eies av skaperen av Ed Hardymerket, som er den som bor der naa. Selv var vi litt flaue der vi satt, og folte at vi trampet inn paa kjendisenes territorie....

Saa vi synes det var nok aa faa et glimt av huset der Fresh Prince in Bel Air ble spilt inn.

Og om dere synes vi gikk rett i en turistfelle da vi valgte aa lunsje paa Hooters for saa aa ta turistbuss gjennom kjendisenes boligfelt, saa kan vi vel nevne at vi gikk i ei lita felle til senere paa kvelden..... Vi endte nemlig opp paa Hard Rock cafe da middagen skulle inntas. Vi kjorte innpaa et par kilo med kjott, for vi gikk hjem for aa lade opp til en dag paa Universal studios.

Universal var kjempe artig. Vi svinset rundt som tre barn paa tivoli, og lop fra attraksjon til attraksjon. Vi begynte dagen i House of horrors, et spokelseshus hvor en gaar fra rom til rom, og hvor utkledde mennesker skremmer deg rundt vaert hjorne. Anette sviktet sostrene Fjeldstad, da hun valgte aa klenge seg paa en stor Mexicaner som gikk i front. Det var en utrolig skummel attraksjon, og vi var skjelvne i minutter etter vi kom ut i dagslys.

Etter dette var vi blant annet i en The Simpsons simulator i 3-D, i en The Mummie rollercoaster, og i en baat som tok oss med inn i Jurrasic park. Alle attraksjonene har fantastiske kulisser, man maa nesten vaere der for aa skjonne det.

Det som gjorde storst inntrykk paa oss, og som var desidert det artigste i hele parken, var en studio tur. Godt at den var bra, for vi stod tross alt i ko i nesten en time. Vi kjorte rundt i en park med kulisser fra uttallige filmer og serier, alt fra "Pirates of the Carribean" til "Wisteria Lane"(gaten fra Frustrerte fruer). Vi fikk ogsaa se diverse sett fra Steven Speilbergs mange filmer. Alt vi saa var selvfolgelig med lyd og effekter. Anbefaler en tur til Universal Studios, saerlig til de av dere som har en ting for filmer og filmproduksjon.

Den tredje og siste dagen vaar i den GIGANTISKE byen, brukte vi til aa dra til Santa Monica beach, og til aa shoppe litt. Vi ble paa forhaand advart om at stranden til Mitch Buchannon var tilholdsted for mange av byens hjemlose, og fikk det bekreftet da vi hoppet av bussen. Santa Monica var ikke noe aa rope hurra for. Vi trasket bort til naermeste taarn, og tok noen flotte bilder av oss selv som livvakter, dette i ekte Baywatch positur.

Deretter gikk turen videre til The Grove, et kjopesenter i naerheten av Hollywood Bvd. Det ble mer mat enn det ble shopping. Vi ramlet inn paa The Cheesecake Factory, og fikk servert en balje hver med mat. Vi klarte ikke aa stappe i oss alt som ble servert, og endte opp med aa ta med oss hver vaar doggybag.

Vi kan kanskje konkludere med at vi ikke ble bergtatt av denne storbyen. L.A er en by uten mye sjarme, et sted vi ikke vil tilbake til. Men vi koste oss stort, noe som kanskje bidro til at budsjettet vaart sprakk saa det sang....

Neste stopp: Fiji.