Guatemala del 2 og Belize

Flores er en oy paa en av Guatemalas storste innsjoer med fargerik bebyggelse, utrolig hyggelige mennesker, ferske raavarer over alt og en promenade langs vannkanten rundt hele oya.

Hostallet vi bodde paa var utrolig avslappende og hadde et bibliotek med 100 dokumentarer som rullet i loungen dognet rundt.

Forste dagen bare slappet vi av, samme gjorde vi dag to. Denne dagen motte vi igjen de Amerikanske guttene vi hadde mott i Antigua, og ogsaa Tom som vi etterlot oss i Chamuc Champei.
Dag tre var det tidlig opp og tid for ruiner igjen. 1 1/2 time utenfor flores ligger de mest kjente Maya-ruinene i regionen: Tikal.

For aa oppsummere kort: Det var vanskelig aa holde fokuset paa hva den ekstremt daarlige guiden sa, grunnet et angrep av mygg uten sidestykke. Guiden var forovrig mer opptatt av dyrelivet rundt ruinene enn ruinene i seg selv, og for aa vaere aerlig saa var vi nok det selv.

Vi fikk blant annet se ville kalkuner, howlermonkeys, spidermonkeys og maurslukere. Ruinene er imponerende nok de, men naar vi allerede hadde sett Machu Pichu ble dette en smule puslete i forhold.
















Resten av dagen tilbragte vi tilbake i Flores, hvor vi vandret rundt og saa paa livet. Oya er saa liten at vi endte opp med aa gaa rundt oya to ganger paa under 40 minutter.
Etter en bedre middag fikk vi med oss Tom, Adam og John og deres Australske venninne og dro ned til vannkanten hvor det var konserter, talentshow, gatemat og topp stemning.


Et par facebookvenner rikere dro vi dagen etter videre til neste destinasjon: Belize!

Belize, Honduras og El Salvador var de tre lendene i mellomamerika vi hadde bestemt oss for aa utelukke i og med at vi hadde begrenset tid i regionen. Men med i overkant mye innland i en maaned bestemte vi oss plutselig for aa inkludere Belize i reiseplanene vaare allikevel.

Det er ganske mange som utelukker Belize fordi det er saa dyrt, men vi tenkte at vi som selv kommer fra verdens dyreste land maatte kunne fikse dette!

Bussturen, som startet ved morgengry, gikk som en lek. Vi ankom Belize City i 10 tiden, og skjonte allerede da at dette var en god beslutning. Det var til vi kom frem til billettskranken.. For fytti fytti fytti, Belize ER dyrt! Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for aa dra til en liten kystby med navn Punta Gorda, saa vi etter et par dager kunne ta en ferge over til Livingston i Guatemala igjen. Den planen skrinla vi ganske raskt. En ivrig "Coyote" (betegnelse for mennene som overfaller deg paa alle busstasjoner for aa selge deg transport videre) kunne frakte oss med privat bil til Placencia, en liten by nesten fri for turister, med de hviteste strender du noen gang kunne tenke deg, til den nette sum av $160 pr. person... Det vil si 3 ganger sprengning av budsjettet vaart bare i transport, for en to timers tur..

Noe usikre paa om Belize i det hele tatt var et saa lurt valg, sto vi der temmelig mutte uten aa vite helt hva vi skulle gjore naa.

Kate, en britisk jente vi motte paa bussen, kom saa bort til oss og fortalte at fergen til Caye Caulker gikk om en time, og kostet kun $15 dollar. Dette er en liten oy 40 minutters fergetur fra Belize City. Den billigste destinasjonen i Belize, men folgelig ogsaa den alle backpackere flokker til. Oya hadde ikke strendene vi saa saart lengtet etter, men vi hadde ikke stort annet valg enn aa folge henne.

Selve overfarten ble en smule kvalmende for Jannicke, og spesielt Line, som ikke har mage for kroppslige ting. For etter aa ha lekt med en liten jente en liten stund, ble vi introdusert for hennes ekstra lemmer. Moren og bestemoren vrengte stolt av jentas sko og viste frem de to ekstra taerne hun hadde. Paa hendene hadde hun ogsaa en ekstra lillefinger paa hver haand, som saa vidt satt fast. Ved forste oyekast trodde Line det var et par Skittles som holdte paa aa gli ut av haanden hennes, men det var det da altsaa ikke..

40 minutter senere la fergen til kai ved FANTASTISKE Caye Caulker! Belize ligger paa ostkysten av mellomamerika, skvist mellom de spansktalende landene Mexico, Guatemala og Honduras. Men i Belize snakker de Engelsk! Eller det vil si Kreolsk, som er den samme aksenten som de har paa Jamaica.





Vi slo folge med Kate til hostallet Bellas House, et passe stort hostall med hyggelig felles kjokken.

Utsikten fra Bella's House

Vi kastet fra oss sekkene, gjorde et heltemodig forsok paa aa faa paa faktor 30 i 40 varmegrater og hastet mot stranden.

Den fem minutters vandringen gjennom hovedgaten var i seg selv en opplevelse! Fargerike hus over alt, lokalbefolkning som hilser og onsker deg velkommen til oya, en gate hvor fotter, sykler og golfbiler utgjor fremkomstmidlene, palmer og Reaggaton-musikk strommende ut fra alle hus.

Den hoyeste musikken kom fra baren ved "The Split", stranden som oppsto etter at en orkan delte oya i to i 1961.

Det vrimlet av mennesker her! Lokale, baade voksne og barn og turister om hverandre i vannkanten. Marijuanalukten laa i luften og det var ikke en eneste som ikke holdt i en ol. Til og med uti vannet duppet folk med en ol eller en joint i haanden. Helt absurd syn og en fantastisk stemning!

Vi slang fra oss haandkledene og kastet oss ut i det glovarme vannet.

Vel oppe paa stranden igjen ble vi onsket velkommen av den ene Belizeren hoyere enn den andre, noen halvt siklende over laaret til Anette, og andre ikke (ikke av beundring for Anette, men fordi han var lam i halve ansiktet og han selv ikke merket at han solte litt naar han snakket).

Tilnaermelsene ble etter hvert litt i overkant mye, og vi lurte litt paa om det skulle bli like slitsomt aa ligge paa den knottlille stranden hver dag de kommende dagene.

I hastverket med aa komme oss til stranden hadde vi glemt kameraene hjemme, men tenkte det var god nok tid til aa dokumentere folkelivet de kommende dagene.

Etter en god lunch paa en hyggelig cafe med husker som seter, dro vi tilbake paa stranden igjen for vi tilslutt dro paa butikken for aa handle middag. Det var paa tide aa stramme inn kostnadene litt ved aa kun spise et maaltid ute per dag, resten maatte vi lage selv.

Utvalget i butikken besto av i hovedsak alkohol, sjokolade, kornblanding og orlittegranne pasta. Vi gikk derfor for det siste, og to bokser sopp for aa sprite opp festmaaltidet.

Anette stekte opp soppen mens Line og Jannicke fylte kjelen med vann og etterhvert helte pastaen oppi. Tre minutter for koketiden er over, bryter jannicke ut i et halvkvalt "NEEeeeeeeeeiiiIIIiii"! "Se her", sier Jannicke, og peker opp paa skiltet over komfyren som med store bokstaver sier at en IKKE MAA bruke kranvannet til aa lage mat. Vi forhorte oss litt med de andre gjestene, og kom fort frem til at det ikke kunne vaere saa farlig naar vi hadde kokt vannet forst. Men saa kom hostallverten inn med en god forklaring paa hvorfor vi ikke burde spise maten. Vannet er bronnvann, som er greit i og for seg. Men bronnene blir til stadighet oversvomt med vannet fra havet, og naar alle toalettene paa oya dumper graavannet sitt ut der sier det seg selv at det kunne gaatt ordentlig daarlig med oss.

Lite lystne paa en ny tur til butikken gjorde vi som den Chilenske jenta paa hostallet sa, nemlig aa bare ta den pastaen som laa igjen etter de som reiste forrige uke. Etter 20 minutters ventetid var ogsaa denne pastaen klar for aa spises, naa kokt i innkjopt vann. Men saa bryter Jannicke ut i et enda mer halvkvalt nei... De lange spaghettistrimlende laa sammenkrollet med noen ikke fult saa lange strimler nedi gryta. MARK! Spaghettien vi stjal hadde tydeligvis ligget der en stund..

Vi tok dette som et tegn paa at vi ikke skulle spise hjemmelaget idag og labbet over til strandrestauranten vi 6 timer tidligere hadde spist lunch paa.

Det tok ikke lang tid for en brumlebass av en Belizer med navn Steve og hans sidekick Junior slo seg ned ved bordet vaart. Vi skjonte raskt at smaapraten de startet med snart skulle gaa over i prat om et eller annet de ville selge oss, og vi fikk rett. Steve var eieren av baaten "The Black Hawk", en seilbaat i tre som tok med seg turister ut paa dagsturer til de beste snorklestedene. Vi hadde hort om Steve og baaten hans, som visstnok skulle vaere den beste aa dra paa tur med, og fremforhandlet en bra pris for herligheten. Vi sa til han at dersom vi ville ta en snorkletur, skulle vi komme tilbake til han angaaende det.

Neste dag ble vi vekket av Jannicke, som fortalte at det var overskyet. Vi bestemte oss derfor for aa oppsoke Steve, og takke ja til en baattur med han.

Paa vei ut av hostallet motte Jannicke og Anette paa Kate, som allerede hadde booket tur med det konkurrerende firmaet "The Ragamuffin". Hun ville veldig gjerne at vi ble med henne, og vi bestemte oss for det.

Paa vei hjem fra "the Ragamuffin" motte Jannicke og Anette paa Steve igjen som da han horte at de hadde booket med det konkurrerende firmaet, og som i tillegg var eid av en engelsk dame, ikke ville vaere venner med oss lenger.

Vi kastet loss og seilte ut paa det karibiske hav, med fantastisk musikk, nydelig vaer og topp stemning ombord.

Forste stoppet paa turen kom etter 45 minutters seiling. Her kunne vi, om vi var heldige, faa se de enorme sjokuene som finnes der. Det ble gode 30 minutter i vannet, som i og for seg var behagelig nok det om det ikke hadde vaert for rynkefingrene som saa kjent kommer raskt, at vi fikk se kua. Det var et utrolig syn, og ganske speiselt aa vaere saa naerme dette enorme dyret.

(Bilder tatt fra nettet...)

Vi klatret fornoyde ombord i skuta og underveis til neste snorklested fikk vi servert fersk frukt. Etter en time var vi fremme til stedet hvor vi skulle svomme med HAIER!!


Allerede ved innseilingen til stedet vi skulle ankre opp saa vi haiene folge baaten i stor flokk. Naa var ikke dette haier av det farlige slaget, men allikevel!


Vi fikk paa oss utstyret og hoppet i havet, hvor Ellis (den ene av de ansatte) ventet med en diger rokke i armene! Da var det bare aa svomme opp til han aa klappe litt paa den, hvis man turte. Det gjorde vi selvfolgelig, om enn ikke litt naervose for aa ende opp som Steve Irwin, Krokodillejegeren fra Australia som ble drept av nettopp en Rokke.

Vi overlevde dette motet, og klappet og koste litt med Nurse-sharksene som svomte rundt oss, for vi hoppet ombord i skuta enda mer rynkete enn stoppet for. De lengste haiene hadde vaert rett under to meter lange, som i og for seg hadde vaert imponerende dersom de i tillegg hadde vaert farlige for mennesker.

Det var naa paa tide med lunch, som ble inntatt paa vei til vaart siste stopp langs Belizes lange korallrev. Ved det siste stoppet ble vi delt opp i to grupper med hver vaar guide. Ellis skulle folge oss rundt revet, hvor vi fikk se skilpadder og allverdens fisk. Vi snakker ikke sypiker her altsaa, fiskene rundt oss var enorme! Det var som aa vaere i et akvarie hvor alt var like stort som deg selv, eller nesten i hvertfall. Ellis hadde vaert guide paa denne baaten i 2 aar, og hver eneste dag tar han denne turen. Ved det siste stoppet er det fire fisk som folger han paa hele rundturen rundt revet. Ganske facinerende aa se at de kommer bort til han og svommer tett inntil han hele timen vi var i vannet.

Naa gjensto det bare hjemfarten og 20 liter med rom-punch som skulle konsumeres for vi naadde kaja. Dette maa ha vaert den delen av turen de ansatte tok mest alvorlig, for makan til sjenking har vi aldri vaert borti!

Anette og Kate

Anette og Ellis avtalte aa sees litt senere paa "The Reaggaebar", som var stedet aa henge paa den lille oya.

Temmelig beduggede sjanglet vi tilbake til hostallet og plukket opp skittentoyet vaart, som det definitivt var paa tide vi tok tak i.

Paa vei hjem fra vaskeriet tok vi snarveien over en fotballbane, hvor 8 lokale og 4 turister spilte fotball. Vi bestemte oss for aa bli staaende aa se paa, men ble raskt kastet inn i matchen selv. Vi omrokkerte litt paa lagene saa det ble en kamp mellom turister og lokale, en match vi etter en lang og svett time vant. Det var utrolig goy, ikke minst godt aa faa beveget litt paa seg!

Turistene viste seg aa vaere fire sultne Canadiere, som likegreit inviterte oss med seg paa middag den kvelden.

En kald dusj og en time senere motte vi dem igjen ved campingbordene til Fat Roger. Fat Roger er kjent for sine syke grillmaaltider. Da vi satte oss ned fikk vi beskjed om at vi maatte skaffe alkohol selv, dersom vi trengte mer enn de fem rom-punchene som var inkludert i maaltidet. Canadierne var utstyrt med nok alkohol til oss alle, og godt var det for det tok enormt lang tid for Fat Roger slang maten paa bordet. Etter endt maaltid var vi alle litt usikre paa om maten rett og slett var knallgod, eller om den ble saa god fordi alle var skrapt paa innsiden for vi satte oss ned.

Det var paa tide aa finne veien til "The Reaggaebar", med det som viste seg aa vaere fire ganske kjedelige Canadiere paa slep.

Ellis var paa plass, og Anette shaka ass med baade han og en annen rastamann paa dansegulvet, for de tre trusene vendte tilbake til hostallet i 12-tiden.

Om det er varmt paa dagtid her, saa er det ikke stort bedre paa nattestid, og i og med at vi laa semi-alene oppaa en hems ble det kun truse paa kroppen denne natten. Selv lakenet maatte brettes til side, saa varmt var det. Det var en jente som bodde paa en hems litt ovenfor oss igjen, som vi ikke hadde mott enda, men vi tenkte hun hadde sett pupper for og lot det staa til.

Etter en goooood natts sovn sto vi opp, klare for en lat dag paa stranden. Mens vi staar der og kler paa oss kommer det fra Anette "Jeg vet ikke helt om jeg dromte i natt, men...", lenger kom hun ikke for Line fullforte setningen for henne: "Jenta paa hemsen gikk forbi i natt, mens vi laa der med utstyret ute". "Det var ikke en jente som gikk forbi i natt", kom det fra Anette. "Det var en mann med skjegg, lange dreads og rod t-skjorte"!

Naa er det ingen slike gjester paa hostallet! Dette maatte vaere den lokale herremannen Anette hadde ristet rompe med litt tidligere paa kvelden...

Da den samme herremannen troppet opp paa hostallet senere den dagen, sa vi ifra til hostallverten som ga han en advarsel. Det skulle vise seg at han hadde tilbragt natten med jenta paa hemsen over oss, og faatt seg et show paa veien dit.

Dagen ble viet stranden igjen. Men denne gangen laa vi der temmelig alene! Og vi not det. Vi hadde ankommet paa en sondag, som er den eneste dagen de lokale har fri. Mens de to sostrene laa rett ut, kun avbrutt av et bad hvert tiende minutt, ble Anette for rastlos av det late livet.

Hun bestemte seg for aa utforske oya istedet. Turen gikk for det meste i aa stoppe opp og prate med de lokale, titte i smaa butikker, spise fersk frukt og bare kose seg.

Etter en lunch i skyggen dro vi tilbake til hostallet, hvor vaar gode venn Tom som vi forst motte i Lanquin satt paa terrassen og koste seg!

Hostallverten kunne fortelle oss at de dagen i forveien hadde funnet en dod krokodille i vannkanten, dette maatte vi bare faa med oss!

Vi fikk med Tom og Kate og hoppet i de to kajakene hostallet laante ut. Vannet var blikkstille og solen paa vei ned mens vi padlet langs land for aa finne krokodillen. Det ble et temmelig skuffende syn, for aa ikke snakke om vemmelig lukt som motte oss. "Krokodillen" var mer en ihjelspist stubbelignende greie som laa og duppet inniblant noe siv.

Paa veien tilbake tittet vi paa noen enorme fisk som koste seg paa grunna, for vi returnerte til hostallet og fyrte opp en skikkelig rasta-royk (spandert paa av Tom). Til de av dere (Mamma 1 & 2, pappa 1 & 2, Mammo, Mammi, Pappi og diverse arbeidsgivere) som maatte bli bekymret av aa hore dette saa kan vi berolige dere med at virkningen av marihuana varer ca. 1o minutter, i motsetning til groftefylla som vi normenn er saa gode paa.


En noe lattermild tur til butikken minutter senere, og med et veddemaal med Anette, forte til:




Etter en heller vellykket nudel-middag ble vi sittende paa terrassen aa drikke med de andre gjestene, og raskt gikk det over til drikkelek. Line ble saa irritert og i grasalt daarlig humor av den Australske gjesten at hun gikk og la seg i protest. Jannicke og Anette bestemte seg for aa bli med de andre ut, men etter aa ha sett de folketomme gatene bestemte Jannicke seg for aa folge oyas motto "Go Slow", Anette og de andre dro ut og festet med de lokale igjen.

Da de andre Anette endte ute med ble litt i det trotteste laget, bestemte Anette seg for aa henge med Steve og Junior istedet.

Det var med tungt hjerte vi pakket sakene og dro neste morgen.. Oya og menneskene paa den har seilet helt til topps av destinasjoner paa reisen saa langt.

Anette koser seg med kylling og ris, kjopt gjennom vinduet paa bussen

Vi hadde naa kun 3 dager paa aa komme oss til Guatemala City for aa rekke flyet til Los Angeles.

De kommende dagene skulle komme til aa bli temmelig avslappende (les kjedelige) med et stopp underveis paa gaarden Finca Ixobel i utkanten av byen Poptun. Her sov vi mye, leste boker, spiste god mat og fikk mosjonert litt. Det var to turer aa velge mellom, vi valgte den korteste. Et temmelig daarlig valg, da det skulle vise seg aa vaere en meget bratt og glatt stigning til en topp vi ikke kunne se ut fra. Etter den ekstremt svette turen dyppet vi oss i en liten menneskelaget dam for vi returnerte til hengekoyer, litt trening og boker.

Vi sitter naa paa flyplassen i Guatemala City, kun 8 timer for avreise. Hvorfor? Fordi vi har klart aa holde oss utenfor fare i 30 dager, og har ikke lyst til aa utsette oss for noe naa helt paa tampen av vaart fantastiske opphold i mellomamerika.