Guatemala del 1

Etter en halvgod natts sovn paa busstasjonhotellet var vi igjen klare for Tica buss sine halvbehagelige seter.
Vi ankom enorme Guatemala City etter seks timer paa buss, og ble gledelig overrasket over hvor pen byen var! Endelig en storby med sivilserte mennesker, pene bygninger og muligheter for aa ferdes fritt.
Vi labbet derfor ut av bussterminalen, krysset gaten og fikk i oss litt lunch.

For aa finne den andre bussterminalen strakte vi armen i vaeret og stoppet den forste taxien som suste forbi. Med seks sekker og fire mennesker i en liten Honda ble det nodvendig aa legge bagasjen i bagasjerommet, men da det ikke lot seg aapne var det bare aa stable seg inn i baksetet, med sekker der det var plass til dem. Saa bar det avgaarde.
Guatemala City skulle vise seg aa vaere mer et digert veinett med broer, tunneller og ekstremt mange motorveier. Det tok vel ca 3 sekunder for vi skjonte at denne kjerra var det daarligere stelt med en skraptassen til Line. Stoppskilt og rode lys skulle bli vaar vaerste fiende de neste 15 minuttene, for med full stans paa bilen kvelte ogsaa motoren seg, enten vi var paa en paa kjorsel til en motorvei eller rett og slett paa selve motorveien!
Ved den 8. paakjorselen til nok en motorvei stoppet bilen igjen, og sjaaforen kommanderte oss ut av bilen. Da var det bare aa forsiktig lirke seg og sekkene ut, og gaa 40 meter langs motorveien tilbake til busstasjonen. Men for vi kom dit suste det en kyllingbuss forbi og ropte "Antigua" mot oss. "Si, si" fikk vi gauka tilbake, og saa var det bare aa ta lopefart, lange over sekkene og hoppe paa bussen!



Antigua var fantastisk! Igjen en idyllisk liten by med fargerik bebyggelse, markeder og et kjempe bra hostall med navnet "The Black Cat" som ble vaart hjem de neste tre dagene.

Jannicke og Anette slapper av i baren paa "The Black Cat"

En flott gammel kirke i Antigua

Jannicke og Jesus tar en prat om alt mellom himmel og jord

Typisk bebyggelse i Antigua

Paa hostallet jobbet norske Victoria fra Lysaker, som hadde bodd i Antigua et halvt aar en tid tilbake. Hun ga oss en hel del nyttige tips om Antigua og ogsaa om Guatemala City. Det skulle vise seg at vi hadde gjort det stikk motsatte av hva alle guideboker sier en skal gjore, i dette som visstnok er verdens 3. mest farlige by aa ferdes i.. En skal kun ta taxier fra inne paa busstasjonene. Tar en taxier fra gaten, eller hopper paa de offentlige rode bussene, har du 70% sjanse for aa overleve ferden..
Videre kunne Victoria fortelle oss at selv om Antigua var koselig paa dagtid, var det ikke noe sted aa ferdes rundt alene i etter morkets frembrudd. Paa markedet maatte man ikke finne paa aa gaa med kameraet ute, og en maatte for all del holde godt rundt vesken naar man gikk der inne. I byen er det eget turistpoliti som eskorterer deg gratis og utstyrt med gevaerer hvis du onsker aa gaa til byens utsiktspunkt. Etter kveldstid ble vi raadet til aa kun gaa to kvartaler opp til venstre, et til hoyre og maks fem opp og ned.. Utenfor disse omraadene hadde blant annet Happy, en av de som jobbet paa hostallet, blitt ranet to ganger.

Dag to i Antigua startet med en diger inclusive frokost paa hostallet, for vi ble med Victoria paa en utflukt. Da hun bodde i Guatemala bodde hun i en liten landsby ca. 20 minutter utenfor Antigua. Vi tok forst en 5 kroners kyllingbuss (for alle tre) til et busstopp, og ventet saa paa neste buss som skulle ta oss til en annen landsby som er helt fri for turister.

Noen damer som satt og ventet paa bussen lot oss ta bilde av dem

Da ventetiden ble lang og taalmotigheten rant ut, hoppet vi paa et lasteplan paa den forste og beste bilen som suste forbi. Artig og luftig tur!

Actionbilde av Victoria, Jannicke og Anette i vinden paa lasteplanet

Den lille landsbyen var kjempekoselig, og det var merkelig aa for en gangskyld aa vaere attraksjonen istedet for aa se paa dem.

Mat de serverte paa den lille gatecafeen ved markedet

Disse damene ville ikke bli fotografert, men vi gjorde det allikevel

Vi venter paa buss ned fra den lille byen

Vi tok saa en stappfull minibuss tilbake til den lille byen Victoria bodde i og spiste en latterlig billig lunch.

Tilbake paa hostallet knertet vi dagens andre ol, som ble fulgt av en tredje, fjerde og femte, og saa gikk det som det maa gaa.

Jannicke regelrett gruser den ene Canadieren i haandbak

Fire tegn paa at du er norsk: Graa genser, blondt haar like klokker og like briller

Anette og Australske Daniel i lystig lag

Paa hostallet motte vi forst tre Canadiske gutter som i begynnelsen var ekstremt irriterende, men som etterhvert ble ganske artige aa henge med. Han ene la sin elsk paa Anette ganske raskt, og la ikke skjul paa sin fascinasjon ved henne.
Litt senere motte vi paa to Amerikanske og litt mere voksne tremeninger som vi hadde det utrolig goy med. De hadde lagt opp en ganske fin loype for sitt videre opphold i Guatemala, saa vi bestemte oss for aa adoptere deres reiseplan. De dro videre til Lanquin tidlig neste morgen, saa vi avtalte aa ta en litt senere buss og mote dem der.

Det skulle bli en ubehagelig busstur neste dag for de tre lettere reduserte jentene paa bakerste rad (som alltid). I bussen med oss satt en Australsk gutt (Rob, 26 aar), en Engelsk (Tom, 21 aar) og en Israelsk jente ( vi kalte henne Wilma, 25 aar).

Anette koser seg paa den 8 timer lange bussturen

Guatemala City Hills

Da vi sent paa kvelden ankom Lanquin var det baade bekmorkt og regnfult, saa vi kapitulerte alle sammen paa hostallet vi ble dumpet foran, og haapet vi ville finne Amerikanerne dagen etter.
Neste morgen fikk vi gratis transport til Nasjonalparken Semuc Champey, og et fantastisk hostall vi skulle bo paa den kommende natten.

Da vi kom frem, etter aa ha statt paa nok et lasteplan i 20 minutter, fikk vi instrukser om aa hoppe i badetoyet og mote opp ved resepsjonen med en gang.

Den lille familien samlet paa et brett

Utsikt fra lasteplanet paa vei inn i nasjonalparken

Det som ventet oss var en vandring gjennom Nasjonalparken, opp bratte trapper, ned enda brattere skrenter med all verdens merkelige smaakryp som lagde hoye og rare lyder rundt oss.

Utsikten over bassengene

Etter en snau time ankom vi the natural pools, en rekke bassenger paa rekke hvor vi kunne bade og base rundt i et par timer.

Anette og Line prover aa plassere seg under vannfallet for litt naturlig massasje

Saa bar det tilbake til hostallet for aa hente hvert vaart bildekk, naa var det tid for aa tube paa elven!
Vi dumpet ned i hver vaar ring og klamret oss til hverandre, i paavente av at hele gruppen skulle komme seg i baderingene. Men saa langt kom vi ikke, for Lines grep i en Israelsk jentes hender glapp (FIKSER ikke rynkete, vaate bestemorhender), og Line for nedover elven i ensom majestet.

Det var bare aa padle for livet og gripe tak i den forste og beste grenen en passerte, og klamre seg fast. Dette skulle vise seg aa vaere lettere sagt enn gjort, naar strommen blir kraftigere inntil elvebredden. Lettere grepet av panikk var det bare aa hive seg etter neste gren og hyle etter hjelp til ingen nytte. De andre satt i en diger klump av ringer ved startpunktet lo seg i hjel av synet av Lines desperate kamp mot vannmassene.

Etter den semi-vellykkede tubingen var det endelig klart for middag.
Sekskloveret fra vanen hadde naa blitt en stor og lykkelig familie som dusjet paa tur, spiste lunch og middag sammen og bodde i samme hytta.





Middagen ble fulgt av et slag kort, som raskt gikk over til en latterlig morsom drikkelek involverende truser paa hodet, kallenavn og straffer som at en maatte lage haifinne paa hodet helt til man blir avlost av nestemann.



Neste morgen var det igjen tidlig opp for trusene, og en ny og klein biltur ventet oss. Dette skulle vise seg aa bli den vaerste transportopplevelsen vaar saa langt. I en kvelende varme med en haaplos sjaafor og med et reisefolge paa 10 Israelere i bilen, kokte det over for Jannicke. Vaar, og alle andre backpackere vi har snakket med har et ekstremt daarlig forhold til Israelere i flokk. De er uhofflige, kommanderende og eier ikke respekt for andres tid. Da vi ved det femte stoppet paa turen (alle stoppene ble selvfolgelig bestilt av Israelerne som pokker ikke klarte aa tisse fra seg samtidig) fikk 30 minutter paa oss til aa gjore det vi trengte, klarte de ikke overholde denne tiden heller. Alle andre var pa plass i bilen til avtalt tid, da Israelerne bestemte seg for aa bestille mere mat, tenne opp en ny royk og bare slappet av. Sjaafooren tutet paa dem en gang. To ganger, tre ganger sammenhengende mens han ut av vinduet ropte "Vamos!!". Ingen reaksjon fra noen av dem.

Det var da jannicke bestemte seg for at nok fikk vaere nok. Hun tok sats fra bakerst i bilen, flengte opp sidedoren paa vanen, stakk hodet ut og brolte " HEEEEEY!! WE ARE LEAVING!! ARE YOU COMING OR WHAT"?
Ikke at de horte paa henne av den grunn, men vi ankom endelig, etter 5 lange timer nydelige Flores.