Etter seks sovnlose timer paa nattbuss fra Puno til Cusco var vi paa plass paa hotellet kl. 4.30, og ventet paa aa bli plukket opp av vaar gode venn Ivan kl. 7.00. Noen slappe, bollelignende greier som skulle forestille frokost ble fortaert i femtiden for a slaa i hjel tiden. Vi skylte Ivan 240 dollar for turen, og ville etter hans innhugg sitte igjen med 30 dollar som vi skulle spre utover de kommende to dagene. Kost og losji var inkludert i pakketuren vaar.
Ivan kommer presis og tar raskt pengene. Men han staar og venter paa mer! "Det er 19% skatt i tillegg", sier han. Denne skatten var vi jo i og for seg klar over, men den haddee vaert inkludert paa de to andre turene vi hadde tatt med han! Som den bestemte og litt skumle mannen han er var han ikke aapen for noen diskusjon og forlangte at vi overleverte de 30 dollarene vi hadde igjen, i tillegg til noen stusselige soles vi skrapte sammen. Det var fortsatt ikke nok, men han lot oss gaa med det.
Tilbake sto vi der da, med 0.80 soles i lomma (1 kr, 50 ore), og med en reise foran oss osm vi egentlig ikke visste lengden paa. For Ivan slang seg i bilen og feis avgaarde forsikret han oss om at det fantes minibank i Aguas Caliente, byen ved foten av Macchu Pichu.
Temmelig irriterte, trotte og noe sultne ble vi 10 minutter senere hentet av minibussen vi skulle reise i. Vi satte oss bakerst i bussen, som til sammen skulle romme 11 mennesker og en sjaafor.
Det tok godt og vel en time for vi hadde plukket opp alle turistene, saa var vi endelig paa vei. Med oss i bilen satt et franskt vennepar helt fremst, tre argentinske jenter paa vaar alder raden etter, og foran oss satt to sveitsiske fnisejenter som knapt kunne ha rundet 20 aar, og en ubestemmelig blond kar som leste "Motorsykkeldagbokene" og som holdt seg for seg selv.
Reisen startet greit, med litt asfaltveier og grusveier om hverandre. Etter en time var det tydeligvis matpause. Det vi si, for de med penger. Saa da sto vi der og smaalo litt og tenkte at det var jo litt spennende aa reise uten penger. Vi ville jo faa mat til slutt! I Peru har man GOOOOD tid, saa denne pitstopen varte og rakk i gode 40 minutter for vi igjen suste av gaarde. For suste gjorde det! Om det renner en elv midt i veien saa bare gasser vi paa og kommer oss over. Ligger det steinblogger i veien, svinger vi bare unna dem halvmeteren foran. Reisen var mildt sagt ubehagelig, varm og humpete, og der satt vi da, klemt sammen bakerst med sekker og jakker veggimellom uten saerlig mulighet for aa se ut av vinuene grunnet mye stov fra bilen som kjorte foran.
Det ville vise seg at vi skulle sitte slik oppover smale veier som klamret seg til fjellveggen som Trollstigen, mens bilen suste avgaarde i en snittfart paa 90 kmh, sving eller ei.
Sulten gnagde, munnen var knusktorr, humoret dalte, og tre av de elleve passasjerene maatte be han stoppe til stadighet for aa spy. Det var vel de tomme magene som gjorde at vi ikke hadde det samme behovet.
Bilen foran oss hadde klart aa kjore fra oss, som gjorde sikten en del klarere. Vi tok av asfaltveiene for siste gang, og skranglet videre paa jord- og steinveier, mellom smaa klynger av hus tett inntil veien helt til det ikke var flere hus. Bare fjell. Til de av dere som har sett filmen der Mikke Mus og Donald er paa Campingtur, saa var disse veien modellen for tegneserien. Det var rett og slett jaevlig skummelt!
Fritt for aa ikke falle ned her..
Anette satt paa venstresiden i bilen, som ogsaa var den siden som bod paa uhindret utsikt til avgrunnen 200 meter rett ned. Det var da jeg for forste gang ble presentert for Anettes hoydeskrekk. Vi hadde verken sett paa eller snakket med hverandre paa en stund, for vi hadde nok med aa holde pusten, knipe rompa og holde oss fast alle sammen. Men der satt Anette og hyperventilerte, skalv og hulket! Og det med god grunn. Selv ville hun ikke lage noe oppstyr rundt seg selv, saa Jannicke plasserte hodet hennes i fanget sitt, ba henne puste og provde aa berolige henne saa godt hun kunne den neste timen..
Veiene vi kjorte paa time etter time
Vi var endelig fremme i Santa Anna, etter 6 timer i dette torturkammeret av en bil. Det var tid for mat. Vi slukte maten som sto foran oss, men ble sittende torste, for drikke maatte man kjope selv. Naa ventet en times vandring til toget, solen stekte og vi begynte aa bli bekymrede. Dette kom ikke til aa gaa, kom vi frem til, og bestemte oss for aa paa blondes mulig maate forklare den franske gutten fra forste rad om vaar situasjon. Han forstod vaar desperate situasjon og var saa snill at han laante oss 10 soles, som var akkurat nok til tre flasker vann.
Saa viste det seg at vi ikke skulle gaa allikvel, men bli kjort helt frem til den avsidesliggende stasjonen hvor toget til Aguas Calientes sto og ventet. Og ventet og ventet. Toget ikke var klar for avreise for om 1 1/2 time..
Jannicke og Line leker at de er paa robinsonoya og har kappestrid mens vi ventet paa toget.
Det var blitt bekmorkt innen en mann vi aldri hadde sett for plutselig snappet med seg de andre, 30 minutter for toget gikk. Tilbake sto vi med den ubestemmelige som vi hadde laert var en lang Canadier i begynnelsen av 20 aarene som var konstant sulten og som gjerne skrapte alle andres tallerkner for matrester.
Hva skjer? Hvorfor tar han ikke med oss paa toget? Vi loper etter mannen, og krever svar. "Dere er ikke paa listen" er svaret han gir. Ikke paa listen?? Hva mente han med det? Vi hadde jo sittet i den forbannede bussen med de 8 andre i 11 timer naa? -Ikke hans problem sa han, vi var fortsatt ikke paa listen. HVA GJOR VI NAA??? Skal vi gaa en time i stummende morke tilbake til Santa Anna, hvor vi ikke visste om vi kunne sove, og heller ikke hadde noen penger til aa betale for vaart eventuelle opphold, eller skulle vi gaa langs togskinnene i 2 1/2 time til Aguas Calientes? Panikken slo full blomst, klumpen satt hoyt i halsen og vi saa desperate rundt oss.
Igjen kom vaare franske venner oss til unsetning. Hun provde aa forhandle med mannen som hadde tatt dem med seg, men til ingen nytte. 10 minutter for toget dro, bladde de opp 100 soles, og betalte togbillettene vaare for oss. Men dette var ogsaa de siste pengene de hadde, sa hun, saa det hadde vaert fint om de kunne faa det igjen.
50 minutter senere var vi fremme, men fortsatt uten noe sted og bo.
Aguas Calientes, byen med trikkeskinner som hovedgate.
Jakten paa en minibank startet. Vi fant den etter kort tid og tok ut mengder med penger. Vi skulle ALDRI vaere pengelense igjen ble det bestemt. Og i sekundet vi fikk pengene, loste alt seg plutselig! Vi horte skarp plystring fra et sted i mengden av backpackere, og der sto vaare franske venner igjen. Naa sammen med den samme mannen som tidligere, som plutselig hadde oss paa listen sin!
Vi la fra oss bagene paa hotellet og lop rett ut paa naermeste bar og helte i oss tre liter ol paa tre kvarter, ekstatiske over aa endelig vaere her, for vi gikk ut og spiste middag med gruppen. Vi returnerte til hostallet og fikk oss fire timer sovn, for vi igjen sto i resepsjonen kl. 4 neste morgen, klare for Macchu Picchu.
10 minutter inn i vandringen moter vi paa en stengt port foran en gangbro. Foran porten staar minst 200 mennekser gira paa aa slippe inn porten for aa starte vandringen.
En spent gjeng venter paa at porten skal aapne.
Vi ventet spente i 20 minutter for porten plutselig gaar opp og vi strommer inn. Vi holdt oss i samlet flokk en lang stund, og det ble stopp hvert femte skritt vi tok. Men saa begynte feltet aa dele seg litt, og vi var saa og si alene, men mange foran oss og enda fler bak.
Den lille trioen vaar var lenge samlet, helt til Anette overraskende og plutselig gikk i brudd! Hva hadde skjedd med jenta som ikke hadde trent paa maanedsvis? Hovedfeltet bestaaende av Jannicke og meg laa gode 15 meter bak henne, med jannicke i front og meg paa hjul. Luken til bruddet ble stadig storre, men Anette viste god sportsaand og ventet stadig paa oss for saa igjen aa stote fra. Det var rett og slett BEINTOFT! Svetten rant, klaerne gikk av et etter ett, lungene rett og slett ville ikke ta opp nok oksygen!
Etter hvert som vi peste oss oppover, saa vi saa vidt det begynte aa lyse bak fjellene. Solen var paa vei opp og vi maatte legge inn det femte giret for aa rekke opp til soloppgang.
1 1/2 time etter start var vi endelig paa toppen! De neste 4 timene hadde vi en knallbra guidet tur blant ruinene i denne fantastiske, hemmelige Inka-byen.
Saa startet vandringen ned igjen, denne gangen i stekende sol. Gode og svette dumpet vi ned paa en av de hyggelige cafeene langs togsporet og tok oss en velfortjent ol og en bedre lunch.
Saa bar det hjem igjen i torturkammeret som satte oss paa mang en taalmodighetsprove, for hodene vaare aatte timer senere traff putene paa hotellet i Cusco for siste gang.
Adios Peru, hola Costa Rica!! :)
Ivan og reiseføreren oppe i fjellet samarbeidet, antakelig. Rediger reisebrevene og send dem til f.eks. Aftenposten. Leseverdig og nyttig stoff .
SvarSlettKlem fra Mammo til alle tre!