Peru: Cusco, Puno og Lake Titicaca

Vaart foerste moete med Peru, var flyplassen i Lima, og der var vi stuck i ni timer...
Vi var glade til da vi endelig kunne sette oss paa flyet til Cusco. Flyturen tok 55 minutter, men det vi ikke var forberedt paa, var selve landingen. Plutselig tok flyet en kraftig sving, og stupte ned i fjellene. Vi alle maatte berolige oss med at kapteinen mest sannsynlig hadde gjort dette foer. Rimelig sausa, og fortsatt litt skjelvene etter flyturen, gikk turen til hotellet. I og med at byen ligger godt over 3000 m.o.h, var det rimelig tungt aa puste. Da var det flott aa faa hotellrom i toppetasjen. Vi maatte hente oss inn med et par timer paa oyet, foer vi kunne orientere oss rundt i byen.

Det skulle vise seg at Anette hadde en enorm tiltrekningskraft blant Cuscos yngste innbyggere.

Det foerste som moette oss da vi kom ut av hotellet, var en lite uhyggelig lukt, ikke rart naar et kyllingmarked var vaar naermeste nabo. Videre observerte vi at det er mange maater aa livnaere seg paa i Peru. Alt fra aa selge neglklippere og doruller, til aa ta penger for aa veie de som maatte oenske det paa ei badevekt. I tillegg til dette er det ogsaa mange andre lure forettningsideer, saa det spoers om noen av oss kommer tilbake paa jobb i januar......

Man kan kanskje si at foersteinntrykket vaart av Cusco ikke akkurat var terningskast seks, og vi lusket ganske skuffa tilbake til hotellet.

Det var nemlig ikke foer dag to at vi saa lyset. Med nytt paagangsmot, skulle vi igjen ut aa utforske byen. Vi trasket litt rundt i gatene, og fant en liten turistinformasjon i en bortgjemt gate. Innerst i denne sjappa satt en mann (Ivan) som ved foerste oyekast kunne minne litt om en mafiaboss, gjemt bak en skrivepult innerst i et moerkt lokale. Dette viste seg aa vaere redningen for oss. Ikke bare ble vi healet, og fikk auraen vaar tydet, men vi fikk booket mange utflukter.

Vi var raske med aa faa booket oss inn paa en tur til Machu Pichu, for det var jo derfor vi var kommet hit. Men det viste seg at det skulle bli verre enn som saa..... Disse gutta som jobber med transport i Machu Pichu- traktene har valgt aa sette seg paa bakbeina, og har med det gaatt i streik.... Saa vi maatte snu om paa hele programmet. Denne mafiabossen med navn Ivan, har da soerget for at vi har holdt oss aktive, og har ordnet med diverse utflukter til omraadene rundt Cusco.

Forst ut var privat guidet tur med Ivan i hans lille Fiat Punto til fire forskjellige Inka-ruiner, og saltbadene der de produserer salt for innbyggerne i Cusco. Sistnevnte var en definitiv vinner hos Jannicke som salter alt fra pasta til saar.

Klokken er aatte om morgenen, fem grader i luften og frem titter en frrrrrrrryktelig skarp sol...

Utsikt over Peruansk dyrket mark og fjellet Salcantay som ruver beskjedne 6271 meter over havet

De mystiske ruinene Moray. Inkaene dyrket gronnsaker her, mens enkelte mener det hersker en magisk kraft i bunnen av sirklene... Ivan sa at vi matte gaa ned, sette oss hver for oss og takke moder jord for alt det gode og det onde i vaare liv. Da var det bare aa ta beina fatt!

Jannicke kan knapt vente med aa komme naermere sitt hvite gull, saltbassengene

Jannicke og Anette drikker det varme og meget saltholdige vannet som paa uforklarligvis sprang ut fra jordens indre

Incaene bygde fantastiske terrasser hvor de dyrket korn, poteter og mais

Turen varte i ti timer og ble avsluttet med et herremaaltid paa en restaurant frekventert av utelukkende Peruanere. Valget sto mellom Marsvin og Gris, gjett hva vi valgte..

Ivan koser seg med en tallerken syltelabber

Dagen etter satte vi oss paa bussen som tok oss til Puno. Puno er en gorrkjedelig storby som vi heldigvis ikke skulle vaere i mer enn en natt.

Statoilbollen var vanskelig aa oppdrive, men vi folte dette var en god erstatning.

Neste morgen gikk turen til Lake Titicaca med den forferdelige guiden Ruben, eller Luben som vi liker aa kalle han. Med ekstrem akne, fraade i munnvikene, daarlig aande og en engelsk som var helt uforstaaelig hadde vi to laaaaange dager foran oss.

Forste stopp var "the floating Islands". Flytende oyer bygget paa leire med mange lag siv over. Definitiv turistfelle, men artig aa se fordet.

Familiene vi besokte sang oss adjo paa tre forskjellige spraak og avsluttet med en
heller haltende versjon av "Twinkle twinkle little star"

Line ble kaaret til "Miss Floating Island" av selveste presidenten for dette seks-familier store samfunnet.

Tre timer med baat senere ankom vi oyen Amantani, hvor vi skulle bo det kommende dognet hos en lokal familie. Lydia motte oss paa bryggen ifort i sin fantastiske nasjonaldrakt. Da baade hennes og vaar spansk er begrenset ble det lite verbal kommunikasjon, men vi hadde et fantastisk opphold hos hennes familie alikevel. Paa oya livnaerer de seg paa utelukkende jordbruk og tekstilarbeid, saa de kommende tre maaltidene bestod av gronnsaker og gronnsaker med en daesj gronnsaker til. Men godt var det!

Huset vi bodde i. I hagen vandret en gris og et esel. Solcellepanel og ikke innlagt vann. Og selvfolgelig var det utedo laget av leire. Tusen takk til mammo for de eksklusive vaatserviettene du stakk til Jannicke rett for avreise!!

Flora, Lydias sosters bidrag til husholdningen var aa veve tepper som siden
skulle selges paa markedet i Puno

Paa ettermiddagen besteg vi oyas hoyeste punkt for aa se solnedgangen (4118 meter over havet). Ikke vanskelig aa sette seg inn i hvordan hverdagen er for ekstremt overvektige, luften er mye tynnere baade her og i Cusco enn vi var forberedt paa.

Lake Titicaca (Eller Lake Titihaha som Luben presiserte ca. en million ganger) er Soramerikas storste innsjo paa beskjedne 8732 kvadratmeter

Paa kvelden var det tid for disco pa oya. Dette var vi mindre keene paa, men tenkte vi skulle vaere hofflige. Tanken paa aa kanskje faa i seg en ol lokket ogsaa litt. Vi gikk til rommet for aa gre haaret litt (eneste jaaleriet vi tillater oss) da Lydia og sosteren plutselig angrep oss! Utstyrt med tre sett nasjonaldrakter kledde de oss om paa minutter og vi var klare for fest!

Lokal musikk og dans ventet, en utrolig opplevelse!

Etter en noe ustabil nattesovn grunnet mye halm i baade madrass og i puter, og en nabo som var glad i hoy musikk, bar det videre til neste oy (hvordan er det mulig at det finnes den type mennesker paa en oy med kun 4000 innbyggere? vi trodde dette var et fenomen som horte storbyene til).

Oya var ganske lik den forste, bare antrekkene skilte dem fra hverandre.

En gutt leker med dragen sin paa toppen av velkomstporten paa oya.

Utsikt fra huset der vi spiste lunch paa Taquile Island

Han her stappet vi ned i Spongebob-firkantsekken til Anette og stakk fra oyen.

Naa sitter vi saa i Puno, og venter paa nattbussen som skal ta oss tilbake til Cusco. Vi er fremme fire i natt, og haaper vi sitter paa en buss igjen klokken syv i retning Machu Pichu hvis streiken er over!

Vi storkoser oss paa tur og kan nesten ikke tro vi bare har vaert paa reisefot i aatte dager. Fire maaneder og to uker igjen! :)