Nicaragua!

Med friskt mot dro vi til bussholdeplassen i San Jose, Costa Rica retning Nicaragua og Granada. Etter saa alt for mange transport-flauser hadde vi sjekket ut busstider kvelden for, og fant ut at bussen skulle forlate stasjonen klokken 07.30. Vi maatte vaere der en time for avgang for aa vaere sikret plass paa bussen. Da var det bare aa staa opp 5.50. Det vil si, vi trodde vi hadde staatt opp 5.50, men vekkerklokkeansvarlige Anette hadde glemt aa stille klokken tilbake, saa da vi satt i taxien til bussen fant vi ut at vi hadde statt opp 4.30...... Alt for tidlig ute denne gangen, men saa ville vi garantert faa plass paa bussen. Men neida! Da vi kom til billettluka fikk vi beskjed om at begge bussene den dagen var fulle. Vi ble bedt om aa sette oss ned og gamble paa at det ble noen seter til overs.

Det saa temmelig morkt ut, og vi hadde allerede slaatt oss til ro med at det ikke ble noen utfart paa oss denne dagen. Men 3 minutter for avgangen 6.00 skulle vi allikevel faa gode nyheter! Takket vaere en uoppmerksom vekkerklokkeansvarlig, kom vi oss en og en halv time tidligere enn planlagt med paa bussen til Granada.

Vi sovnet i hvert vaart bussete og vaaknet ikke for vi var ved grensen til Nicaragua. Ikke akkurat som grensen ved Svinesund dette her. Her var det ut av bussen, stille seg paa en rett linje med baggene i en haug foran oss. En gjeng med tungt bevaepnede menn sorget for at det gikk riktig for seg. Saa var det bare aa staa der til vi var ferdig inspisert av baade hunder og grensevakter. Ikke akkurat hverdagskost for tre skandinaviske jenter, som plutselig ble veldig usikre paa om vi hadde holdt godt nok oye med bagasjen vaar i San Jose.

Denne forste grensekontrollen kom vi oss igjennom, og satte oss paa bussen for aa sove igjen. Men det ble det ikke anledning til! Grensekontroll-systemene i mellomamerika er saa klonete lagt opp at vi 6 minutter senere ble kastet av bussen igjen. Vi fikk tilbake passene vaare som sjaaforen ved forrige grenseovergang hadde tatt fra oss, og naa maatte vi stille oss i ko paa Nicaraguansk side for en ny kontroll. Saa skulle bagene ut av bussen igjen. Saa forsvant plutselig bussen! Den kunne selvfolgelig ikke faa staa i fred paa venstre side av perrongen, den maatte kjore rundt og stille seg paa HOYRE side for vi kunne legge bagasjen inn igjen og sette oss paa. I alt tok prosessen 1 1/2 time, og det i en drepende varme og med en sult som gnagde. Da var det bare aa fylle paa med hva enn vi kunne finne av mat og vi endte opp med noe gatemat tilberedt av en dame paa perrongen bestaaende av noen vaate lefser med en enda vaatere osteliknende skive, med litt chilisaus og noe dvask, stekt lok. Dette var noe av det vaerste vi noensinne har dyttet i oss, men hva gjor man ikke naar man kreperer av sult.

Nei, dette var ikke et alternativ ved grenseovergangene, men heller et av de fristende tilbudene som ventet oss i Granada

Vi ankom Granda etter 11 timer i buss, med dubbede spanske filmer som eneste underholdningen underveis....

Granada var en utrolig flott by, et saakalt aapent museum hvor du kan traske rundt i timesvis og bare se paa mennesker og fantastisk bebyggelse. Vi sightset fra oss samme dag, og bestemte oss for aa dra videre neste morgen.

Etter tips fra Hanna (en familievenn av Jannicke og Line), sjekket vi inn paa et hostal kalt "The Bearded Monkey". Selve hostallet var som lovet fantastisk, men det var nok litt utenfor sesong saa vi fikk desverre et heller trott opphold her.

Amerikanske, over-homofile guttevalper paa 21 sto for underholdningen enten du ville eller ikke, og det passet definitivt ikke de trotte tantene som bare ville faa seg et par timer paa de HARDE madrassene. Man kan ikke akkurat be om stillhet naar man deler rom med aatte andre, saa det var bare aa ligge i ro og telle til ti, eller tusen som det ble i dette tilfellet. Ettersom vi ikke hadde faatt saa altfor mange timer paa oyet, i tillegg til at regnet holjet ned, bestemte vi oss for aa ta en rolig morgen, og bare kaste oss paa en tur litt senere.

Vi angrer ikke paa at vi hoppet paa en chickenbuss, og kom oss til San Juan del sur. En idyllisk liten by ved stillehavskysten. ENDELIG strand og bolgesus! Vi sjekket inn paa et hostal som laa pent plassert ved stranden, slang fra oss sekkene, og hoppet inn i bikinien.

Tre truser maa ogsaa vaskes og torkes!

Hjem kjaere hjem!

Er du i San Juan del Sur er du der for aa surfe, ikke for stort annet. Stedet har rykte paa seg for aa ha mellomamerikas beste surfestrender.

Vi tok derfor en taxi dagen etter til stranden Manila, hvor vi paa en strand litt bortenfor surfeskolene lekte "Cast Away" for en dag.

Jannicke og Anette aner fred og ingen fare...

...det gjorde derimot fotografen!

Wilsoooooon! Utrolig hyggelig aa faa besok paa vaar ode oy!

Med nytt paagangsmot bestemte vi oss for at det var paa tide aa haste videre mot Guatemala. Vi tok forste kyllingbuss som passerte tilbake til Riva, for saa aa haste videre til Managua, som er hovedstaden i Nicaragua.

Hvis San Jose i Costa Rica var en by du skulle holde paa verdisakene i, saa blir den som en sorlandsidyll aa regne i forhold til Managua.

Vi hadde plukket ut Managua Backpackers Inn som stedet for natten, og fikk temmelig streng beskjed om aa holde oss der under oppholdet i byen. Da vi forklarte hostallverten at vi var sultne og trengte penger til neste dags reise, nolte han lenge for han sa at vi kunne gaa et kvartal opp og et til venstre for aa spise, men ikke lenger. Penger kunne vi ta ut i en minibank to kvartaler opp, men hvis det blir morkt maa vi pelle oss tilbake til hotellet med en gang!

Vi gjorde som vi ble fortalt og la oss tidlig ogsaa denne kvelden.

Neste morgen kl. 4 ble vi hentet av en taxisjaafor vi hadde avtalt med dagen for, og kom oss trygt paa den forhaands bestilte og betalte bussen som skulle ta oss til San Salvador i El Salvador.

Vi kan i grunnen bare ta copy-paste paa det foregaaende kapitlet om grenseoverganger, for systemene blir ikke stort bedre selv om vi beveger oss naermere USA. 12 timer senere var vi fremme i San Salvador, hvor vi igjen hadde plukket oss ut et sted for natten. Men da nektet bussjaaforen oss aa sove der, og insisterte paa at vi maatte bo paa hotellet paa busstasjonen.

Kort vei til doen i hvertfall!

Vi spiste hos Elisabeth, en garasje vegg i vegg med hotellet etter anbefalning fra sjaaforen. Der fikk Anette og Jannicke servert noen lekkerbisker, mens line fikk slapp, lunken farse stappet i et bananblad...

Vi skaaler i Pilsen for bursdagsbarna Ole og Simen!

Etter aa ha lest litt om den sjarmerende byen San Salvador i guideboken, gjorde vi som han sa. Et utdrag fra boken folger:
"The State Department considers El Salvador a critical crime-threat country. El Salvador has one of the highest homicide rates in the world; violent crimes, as well as petty crimes are prevalent throughout El Salvador.
Violent, organized gangs are a major factor in the crime situation and are often behind extortion attempts. Some areas of El Salvador are effectively controlled by gangs. Many gangs have access to military-style hardware, including automatic weapons and hand grenades.
Extortion tactics have included indiscriminate grenade attacks on buses, businesses and restaurants, resulting in the death or injury of dozens of people, including children. Criminals often become violent quickly, especially when victims fail to cooperate immediately in surrendering valuables. Frequently, victims who argue with assailants or refuse to give up their valuables are shot. Kidnapping for ransom continues to occur."

Godt aa ha egen vaepnet vakt utenfor hotellet som fulgte oss med argusoyne fra sekundet vi tradte utenfor hotellets omraade, til vi kom trygt tilbake.

Nye seks timer paa buss fulgte tidlig neste morgen med de sedvanlige grensekontrollene, og vi ankom i tolvtiden Guatemala City. Guatemala er scenen for vaare siste 14 dager i mellomamerika, og vi gleder oss!