Adios Peru, hola Costa Rica!

Ti dager i Peru var nok for vaar del, og vi gledet oss voldsomt til aa forlate landet til fordel for litt sol og varme i Costa Rica. For aa komme oss dit maatte vi fly via Lima. Flyet vaart gikk 08.00, saa det var tidlig opp aa hoppe. Vi hadde god tid og stilte oss i ko for aa sjekke inn. "Vaksinasjonskort takk! Jeg trenger en bekreftelse paa at dere har tatt Gulfeber vaksine." Vi ble staaende aa se paa hverandre. Oi, de laa vi visst igjen hjemme, fanken. "Beklager, men dere faar ikke komme inn i Costa Rica uten". Mye hadde det ikke hjulpet aa ha kortene heller, for Gulfeber vaksninen var den eneste vi ikke hadde tatt..... (I folge den stupide vaksineboken til froken Fjeldstad, trengte man ikke den!!!!!)

Hva F... skulle vi gjoere naa? Andre troekken vaar paa faa dager! Det var kjipt nok aa staa i ingenmannsland uten et rodt ore ved Machu Picchu, og naa dette......

Mannen bak skranken kunne ikke hjelpe oss, han maatte ha dokumentasjon paa at vaksinen var tatt. Vi fikk komme oss paa flyet til Lima, og klekke ut en plan der.

En time senere stod vi paa flyplassen i Peru`s hovedstad. Grunnet ekstremt lite tid til raadighet var slagplanen var allerede lagt, Line skulle lope til innskjekkingen, Anette og Jannicke skulle hente bagasjen. Da alle mottes ved innsjekkingen hadde Line allerede provd aa sjekke oss inn, men det var det ikke snakk om. Vi maatte bare lyve om at vi hadde tatt vaksinen, men at vi hadde glemt kortene vaares i Norge. Men beskjeden var kort og konsis; Ingen dokumentasjon, ingen innreisetillatelse til San Jose.

Vi fikk opplyst om at det fantes en helsestasjon paa flyplassen, der legen eventuelt kunne skrive ut ett nytt vaksinasjonskort til oss. Saa vi LOP dit.

"Vi har tatt vaksinen i Norge for mange maaneder siden, vaer saa snill hjelp oss!" spurte vi damen paa helsestasjonen. "Beklager, jeg kan ikke hjelpe dere, jeg mangler et stempel for aa godkjenne det for dere".

Vi sprintet tilbake til innsjekkingsskranken og spurte dem hva vi skulle gjore naa. Der fortalte de oss diskret at det legen hadde ment med "stempelet sitt" var at hun kunne la feltet med dato for vaksinasjon staa aapent, saa kunne vi fylle det ut selv...

Vi bare maatte prove, 40 minutter til flyet gikk!

Anpustne og rimelig stressa ankom vi igjen helsestasjonen. Jannicke vurderte krokodilletaarer, men fant fort ut at det ikke hjelper i en situasjon som denne. Vi fortalte heller rolig til henne igjen, at alle vaksiner var tatt paa alle tre, maaneder for avreise. Jeg trenger fortsatt dokumentasjon. Dere kunne eventuelt tatt en ny vaksine her, men dere maa bli i landet i ti dager etter det."

WHAAAAAT????? Desperasjonen lyste av oss paa dette punktet. Hva i helvete skulle vi gjore i dette landet i TI dager til??

"Hva er det dere jobber med?" spurte hun. Anette fortalte hun var laerer, og jannicke fortalte at hun jobbet ved et legesenter. Aerlige yrker det! Line bare nikket, og lente seg litt paa Anettes Laereryrke.

Hun saa lenge paa oss, for hun som ved et mirakel dyttet oss inn paa kontoret sitt!

Ti minutter senere, tre stikk i tre armer og 500 kroner fattigere sto vi der endelig med flunkende nye vaksinasjonskort. NAA gjalt det aa sprinte!

Og sprinte gjorde vi. Vi ankom for attende gang skranken og klasket vaksinasjonskortene paa disken. "Dere loper til gaten paa eget ansvar" fortalte den hjelpsomme bakkeansatte oss. "Gjett om vi kan lope", svarte vi og la paa sprang.

Men for vi kom mange metrene horte vi en ny stemme fra bak skranken: "GATEN ER STENGT, beklager" Det var sjefen som ropte. "Det staar jo boarding paa tavlen, vi kan rekke det" svarte vi. Mens vi sto der og trippet og saa bedende paa han, saa han bare ned i PCskjermen med et slovt blikk, og lot det henge der i fire minutter. "Dere kan ta neste flyet som gaar om 4 timer, 225 dollar per person. Hvordan onsker dere aa betale det?"

Og slik gikk det da.. Saa mange opp- og nedturer paa snaue timen ble for mye for Line, som vendte ryggen til skranken, gikk rolig bortover hallen og begynte aa tute..

Men saa endte det i allefall godt, etter mye om og menn. Paa flyplassen fant vi enda billigere billetter hos et konkurrerende firma, 114 dollar pr. person. To timer senere, og rimelig fornoyde med oss selv gikk vi tilbake til de vi opprinnelig skulle fly med og slang en spydig kommentar om at de var aaaaaalt for dyre, og gikk til de andre for aa sjekke inn og betale for reisen.

"1014 dollar pr person da", sier mannen til oss.
Naa fleiper du med oss?? Det var ikke det du sa istad? Jo, det mente han. Han hadde til og med vist oss det paa skjermen sin tidligere, noe vi kunne argumentert imot i timesvis hadde det ikke vaert for at det igjen hastet aa faa booket billetter ut av forbanna Peru.
Saa da var det bare aa vende tilbake til utgangspunktet og betale de lusne 225 dollarene for reisen til Costa Rica...

Det var forst da vi hadde alle seks ben godt plantet paa Costa Ricansk jord at vi kunne puste lettet ut, men da startet jaget igjen. 10 drosjesjaaforer og 5 representanter for diverse hostaller overfalt oss i det vi kom ut av ankomsthallen. Det skulle vise seg at aa droye tiden, hore med litt lokale og bare smile, forte til en fin pris for transporten til Quaker-hostallet vi hadde plukket oss ut. Vi skulle jo bare sove, saa det kunne passe fint med et rolig, avholdssted.

Det var det dummeste taxisjaaforen hadde hort, han insisterte paa aa ta oss til "Costa Rica Backpackers". Han insisterte saa voldsomt paa dette at vi til slutt bare ga opp og lot han faa viljen sin.

Definitivt ikke en daarlig beslutning, for makan til sted! San Jose er kjent for aa vaere en kriminell og sterkt mislikt by, selv av de lokale. Men dette skulle komme til aa bli vaart hjem borte fra hjemme de tre neste dagene!

Anette og Jannicke disker opp en vegetarspaghetti i det freshe utekjokkenet paa hostallet

Vi bestemte oss for aa legge oss forholdsvis tidlig forste dagen, for saa og bli der hele neste dag for aa gjore alt vi hadde utsatt de siste ukene. Blogg maatte skrives, vi maatte vaske klaer, regnskap maatte gaaes over og vi trengte rett og slett aa slappe av en dag.

Dagen gikk dermed med til det ovenstaaende, og endte i en meget sosial aften som ganske enkelt startet ved at vi satt paa skift ved bassenget mens den tredje av oss lastet bildene vaare over til Snapfish.
Forst kom romvenninnen vaar og satte seg med oss. Saa kom en Amerikansk-Isralesk gutt i 30-aarene og slo seg ned. Og siden bare ballet det paa seg. En franskmann, en Australier, og siden to Australske og to Sveitsiske gutter slo seg ned. Fantastisk hyggelig kveld paa det til naa beste stedet vi har bodd paa paa reisen.

Dagen etter skulle vi videre med buss til Monteverde. Vi har paa reisen snudd dognet vaart helt om, og vaakner enormt tidlig hver dag. Det forte til at vi ble sittende ute i hagen paa hostallet fra 7 om morgenen til det var paa tide aa finne bussen videre. Igjen slo de australske guttene seg ned, og vi ble sittende aa spille kort og drikke ol med dem i timesvis. Det viste seg at de ogsaa skulle til Montverde, men forst dagen etter. Vi avtalte aa holde oynene oppe for hverandre der borte.

Jannicke faar reisetips fra en Guatemaler i bassenget paa hostallet.

God stemning over et slag "Shithead", trioens nye kortspillfavoritt!

Bussturen til Monteverde gikk overraskende bra! For en gangs skyld klarte vi naa destinasjonen uten et fnugg av problemer.

Da vi hoppet av bussen ble vi igjen mott av en braate konkurrerende hostaller, men denne gangen lot vi dem prute seg i mellom, for vi slo til hos han som var baade billigst og som det virket hadde det kuleste stedet.

Men saa ble vi lurt igjen.. Det vi tidligere hadde blitt lovet som et tremannsrom til 8 dollar per pers, viste seg aa bli valget mellom et tremannsrom med eget bad til 10 dollar per pers, eller et bottekott med en 1,20 seng, og en enkeltseng i et firemannsrom hvor det allerede laa tre karer.. Line satte seg da paa bakbeina, og krevde rabatt. Vi fikk tilslutt 1 dollar rabatt per person, Jannicke og Anette i kottet og Line sammen med gutta. I morgen skulle vi faa tremannsrom, ble vi lovet.

Saa bar det ned i resepsjonen for aa registrere oss. Der ble vi mott av en artig liten, jevnaldrende fyr med bart, som det skulle vise seg egentlig hadde sluttet for dagen, men som gjerne ville sjekke inn de tre blonde som akkurat hadde ankommet.

Kvelden brukte vi paa a lage soppsuppe i felleskjokkenet, for vi spente gikk opp til vaare respektive rom. To lekre, spanjoler med krollete, langt haar laa og ventet paa Line, til Jannicke og Anettes store forlystelse.

Dagen etter var vi klare for det vi hadde kommet for, nemlig aa suse gjennom regnskogen paa kabler HOYT over bakken. Vi betalte 45 dollar hver, noe vi alle virkelig syntes det var verd. For en opplevelse! 16 kabler, en liane, en rappelering og et siste svev gjennom luften, 350 meter hengende etter ryggen i supermannposisjon!

Paa vei tilbake til Hostallet motte vi paa vaare Australske venner igjen, som inviterte oss bort til sitt hostall litt senere paa kvelden.

Egentlig skulle vi gaatt en nattevandring i regnskogen den kvelden, hvor vi kunne se alskens dyr og krypdyr. Men ettersom det plasket ned og turen ble avlyst, dro vi heller paa en bedre restaurant og sved av pengene der istedet. Ikke noe daarlig valg det heller!

Vi dro saa tilbake til hostallet og fikk med oss resepsjonisten Evan paa et par slag "Shithead", hvor taperen maatte shotte Evans hjemmebrent. Etter alt for mange shot, satte vi oss utenfor hostallet der vi ble joinet av flere backpackere. To av disse var Israelere utstyrt med gitar, som ble hyppig brukt de neste timene. Etterhvert kom ogsaa to av Australierne bort, som var imponerte over hvor hyggelig stemning det var borte hos oss.

God stemning med Israleske folkeviser paa gitar

Nattevakten med det forvirrende blikket imponerte overraskende med noen lokale kjaerlighetsviser, rettet til Anette men med blikket dypt boret inn i Jannicke

Vi fikk oss denne kvelden vaar forste fyllekule, en saapass kraftig en at da Line braavaaknet 6.25 og hylte "Bussen gaar om fem minutter!!", til de to andre, fikk hun bare liekgyldige grynt tilbake. Avgangen 6.30 utgikk lett, og vi purket videre til kl. 10.

Det ble en laang dags venting paa neste avgang kl. 14.30, med Jan Teigen paa stereoen utenfor hostallet mens vi satt og gynget i hver vaar gyngestol i solsteiken.
Jannicke og Anette var en tur innom billettkontoret 13.20 for aa kjope billetter, men der var det enda stengt. Da det naermet seg tiden for avreise trasket vi oppover til kontoret igjen, for aa selvfolgelig faa oss en ny dose gladnyheter: Bussen var full. Vi kunne velge mellom avgangen 6.30 neste dag, eller "Dere kan staa de fem timene det tar til San Jose", sa sjaaforen mens han lo godt.

Lite keene paa aa bli i Monteverde enda et dogn gikk vi for det siste.
Det gikk ikke mer enn 10 minutter inne paa den klamme, stappfulle bussen, for Anette angret paa avgjorelsen. 2 timer med spyposen parat, og to mildt sagt lattermilde reisekamerater fulgte, helt til Anette endelig fikk tomt seg paa turens eneste rasteplass.

Vi var snart tilbake i San Jose og en siste natt paa Costa Rica Backpackers, for avreise til Granada, Nicaragua tidlig neste morgen. Nytt land, nye muligheter sto for tur!