Adios Peru, hola Costa Rica!

Ti dager i Peru var nok for vaar del, og vi gledet oss voldsomt til aa forlate landet til fordel for litt sol og varme i Costa Rica. For aa komme oss dit maatte vi fly via Lima. Flyet vaart gikk 08.00, saa det var tidlig opp aa hoppe. Vi hadde god tid og stilte oss i ko for aa sjekke inn. "Vaksinasjonskort takk! Jeg trenger en bekreftelse paa at dere har tatt Gulfeber vaksine." Vi ble staaende aa se paa hverandre. Oi, de laa vi visst igjen hjemme, fanken. "Beklager, men dere faar ikke komme inn i Costa Rica uten". Mye hadde det ikke hjulpet aa ha kortene heller, for Gulfeber vaksninen var den eneste vi ikke hadde tatt..... (I folge den stupide vaksineboken til froken Fjeldstad, trengte man ikke den!!!!!)

Hva F... skulle vi gjoere naa? Andre troekken vaar paa faa dager! Det var kjipt nok aa staa i ingenmannsland uten et rodt ore ved Machu Picchu, og naa dette......

Mannen bak skranken kunne ikke hjelpe oss, han maatte ha dokumentasjon paa at vaksinen var tatt. Vi fikk komme oss paa flyet til Lima, og klekke ut en plan der.

En time senere stod vi paa flyplassen i Peru`s hovedstad. Grunnet ekstremt lite tid til raadighet var slagplanen var allerede lagt, Line skulle lope til innskjekkingen, Anette og Jannicke skulle hente bagasjen. Da alle mottes ved innsjekkingen hadde Line allerede provd aa sjekke oss inn, men det var det ikke snakk om. Vi maatte bare lyve om at vi hadde tatt vaksinen, men at vi hadde glemt kortene vaares i Norge. Men beskjeden var kort og konsis; Ingen dokumentasjon, ingen innreisetillatelse til San Jose.

Vi fikk opplyst om at det fantes en helsestasjon paa flyplassen, der legen eventuelt kunne skrive ut ett nytt vaksinasjonskort til oss. Saa vi LOP dit.

"Vi har tatt vaksinen i Norge for mange maaneder siden, vaer saa snill hjelp oss!" spurte vi damen paa helsestasjonen. "Beklager, jeg kan ikke hjelpe dere, jeg mangler et stempel for aa godkjenne det for dere".

Vi sprintet tilbake til innsjekkingsskranken og spurte dem hva vi skulle gjore naa. Der fortalte de oss diskret at det legen hadde ment med "stempelet sitt" var at hun kunne la feltet med dato for vaksinasjon staa aapent, saa kunne vi fylle det ut selv...

Vi bare maatte prove, 40 minutter til flyet gikk!

Anpustne og rimelig stressa ankom vi igjen helsestasjonen. Jannicke vurderte krokodilletaarer, men fant fort ut at det ikke hjelper i en situasjon som denne. Vi fortalte heller rolig til henne igjen, at alle vaksiner var tatt paa alle tre, maaneder for avreise. Jeg trenger fortsatt dokumentasjon. Dere kunne eventuelt tatt en ny vaksine her, men dere maa bli i landet i ti dager etter det."

WHAAAAAT????? Desperasjonen lyste av oss paa dette punktet. Hva i helvete skulle vi gjore i dette landet i TI dager til??

"Hva er det dere jobber med?" spurte hun. Anette fortalte hun var laerer, og jannicke fortalte at hun jobbet ved et legesenter. Aerlige yrker det! Line bare nikket, og lente seg litt paa Anettes Laereryrke.

Hun saa lenge paa oss, for hun som ved et mirakel dyttet oss inn paa kontoret sitt!

Ti minutter senere, tre stikk i tre armer og 500 kroner fattigere sto vi der endelig med flunkende nye vaksinasjonskort. NAA gjalt det aa sprinte!

Og sprinte gjorde vi. Vi ankom for attende gang skranken og klasket vaksinasjonskortene paa disken. "Dere loper til gaten paa eget ansvar" fortalte den hjelpsomme bakkeansatte oss. "Gjett om vi kan lope", svarte vi og la paa sprang.

Men for vi kom mange metrene horte vi en ny stemme fra bak skranken: "GATEN ER STENGT, beklager" Det var sjefen som ropte. "Det staar jo boarding paa tavlen, vi kan rekke det" svarte vi. Mens vi sto der og trippet og saa bedende paa han, saa han bare ned i PCskjermen med et slovt blikk, og lot det henge der i fire minutter. "Dere kan ta neste flyet som gaar om 4 timer, 225 dollar per person. Hvordan onsker dere aa betale det?"

Og slik gikk det da.. Saa mange opp- og nedturer paa snaue timen ble for mye for Line, som vendte ryggen til skranken, gikk rolig bortover hallen og begynte aa tute..

Men saa endte det i allefall godt, etter mye om og menn. Paa flyplassen fant vi enda billigere billetter hos et konkurrerende firma, 114 dollar pr. person. To timer senere, og rimelig fornoyde med oss selv gikk vi tilbake til de vi opprinnelig skulle fly med og slang en spydig kommentar om at de var aaaaaalt for dyre, og gikk til de andre for aa sjekke inn og betale for reisen.

"1014 dollar pr person da", sier mannen til oss.
Naa fleiper du med oss?? Det var ikke det du sa istad? Jo, det mente han. Han hadde til og med vist oss det paa skjermen sin tidligere, noe vi kunne argumentert imot i timesvis hadde det ikke vaert for at det igjen hastet aa faa booket billetter ut av forbanna Peru.
Saa da var det bare aa vende tilbake til utgangspunktet og betale de lusne 225 dollarene for reisen til Costa Rica...

Det var forst da vi hadde alle seks ben godt plantet paa Costa Ricansk jord at vi kunne puste lettet ut, men da startet jaget igjen. 10 drosjesjaaforer og 5 representanter for diverse hostaller overfalt oss i det vi kom ut av ankomsthallen. Det skulle vise seg at aa droye tiden, hore med litt lokale og bare smile, forte til en fin pris for transporten til Quaker-hostallet vi hadde plukket oss ut. Vi skulle jo bare sove, saa det kunne passe fint med et rolig, avholdssted.

Det var det dummeste taxisjaaforen hadde hort, han insisterte paa aa ta oss til "Costa Rica Backpackers". Han insisterte saa voldsomt paa dette at vi til slutt bare ga opp og lot han faa viljen sin.

Definitivt ikke en daarlig beslutning, for makan til sted! San Jose er kjent for aa vaere en kriminell og sterkt mislikt by, selv av de lokale. Men dette skulle komme til aa bli vaart hjem borte fra hjemme de tre neste dagene!

Anette og Jannicke disker opp en vegetarspaghetti i det freshe utekjokkenet paa hostallet

Vi bestemte oss for aa legge oss forholdsvis tidlig forste dagen, for saa og bli der hele neste dag for aa gjore alt vi hadde utsatt de siste ukene. Blogg maatte skrives, vi maatte vaske klaer, regnskap maatte gaaes over og vi trengte rett og slett aa slappe av en dag.

Dagen gikk dermed med til det ovenstaaende, og endte i en meget sosial aften som ganske enkelt startet ved at vi satt paa skift ved bassenget mens den tredje av oss lastet bildene vaare over til Snapfish.
Forst kom romvenninnen vaar og satte seg med oss. Saa kom en Amerikansk-Isralesk gutt i 30-aarene og slo seg ned. Og siden bare ballet det paa seg. En franskmann, en Australier, og siden to Australske og to Sveitsiske gutter slo seg ned. Fantastisk hyggelig kveld paa det til naa beste stedet vi har bodd paa paa reisen.

Dagen etter skulle vi videre med buss til Monteverde. Vi har paa reisen snudd dognet vaart helt om, og vaakner enormt tidlig hver dag. Det forte til at vi ble sittende ute i hagen paa hostallet fra 7 om morgenen til det var paa tide aa finne bussen videre. Igjen slo de australske guttene seg ned, og vi ble sittende aa spille kort og drikke ol med dem i timesvis. Det viste seg at de ogsaa skulle til Montverde, men forst dagen etter. Vi avtalte aa holde oynene oppe for hverandre der borte.

Jannicke faar reisetips fra en Guatemaler i bassenget paa hostallet.

God stemning over et slag "Shithead", trioens nye kortspillfavoritt!

Bussturen til Monteverde gikk overraskende bra! For en gangs skyld klarte vi naa destinasjonen uten et fnugg av problemer.

Da vi hoppet av bussen ble vi igjen mott av en braate konkurrerende hostaller, men denne gangen lot vi dem prute seg i mellom, for vi slo til hos han som var baade billigst og som det virket hadde det kuleste stedet.

Men saa ble vi lurt igjen.. Det vi tidligere hadde blitt lovet som et tremannsrom til 8 dollar per pers, viste seg aa bli valget mellom et tremannsrom med eget bad til 10 dollar per pers, eller et bottekott med en 1,20 seng, og en enkeltseng i et firemannsrom hvor det allerede laa tre karer.. Line satte seg da paa bakbeina, og krevde rabatt. Vi fikk tilslutt 1 dollar rabatt per person, Jannicke og Anette i kottet og Line sammen med gutta. I morgen skulle vi faa tremannsrom, ble vi lovet.

Saa bar det ned i resepsjonen for aa registrere oss. Der ble vi mott av en artig liten, jevnaldrende fyr med bart, som det skulle vise seg egentlig hadde sluttet for dagen, men som gjerne ville sjekke inn de tre blonde som akkurat hadde ankommet.

Kvelden brukte vi paa a lage soppsuppe i felleskjokkenet, for vi spente gikk opp til vaare respektive rom. To lekre, spanjoler med krollete, langt haar laa og ventet paa Line, til Jannicke og Anettes store forlystelse.

Dagen etter var vi klare for det vi hadde kommet for, nemlig aa suse gjennom regnskogen paa kabler HOYT over bakken. Vi betalte 45 dollar hver, noe vi alle virkelig syntes det var verd. For en opplevelse! 16 kabler, en liane, en rappelering og et siste svev gjennom luften, 350 meter hengende etter ryggen i supermannposisjon!

Paa vei tilbake til Hostallet motte vi paa vaare Australske venner igjen, som inviterte oss bort til sitt hostall litt senere paa kvelden.

Egentlig skulle vi gaatt en nattevandring i regnskogen den kvelden, hvor vi kunne se alskens dyr og krypdyr. Men ettersom det plasket ned og turen ble avlyst, dro vi heller paa en bedre restaurant og sved av pengene der istedet. Ikke noe daarlig valg det heller!

Vi dro saa tilbake til hostallet og fikk med oss resepsjonisten Evan paa et par slag "Shithead", hvor taperen maatte shotte Evans hjemmebrent. Etter alt for mange shot, satte vi oss utenfor hostallet der vi ble joinet av flere backpackere. To av disse var Israelere utstyrt med gitar, som ble hyppig brukt de neste timene. Etterhvert kom ogsaa to av Australierne bort, som var imponerte over hvor hyggelig stemning det var borte hos oss.

God stemning med Israleske folkeviser paa gitar

Nattevakten med det forvirrende blikket imponerte overraskende med noen lokale kjaerlighetsviser, rettet til Anette men med blikket dypt boret inn i Jannicke

Vi fikk oss denne kvelden vaar forste fyllekule, en saapass kraftig en at da Line braavaaknet 6.25 og hylte "Bussen gaar om fem minutter!!", til de to andre, fikk hun bare liekgyldige grynt tilbake. Avgangen 6.30 utgikk lett, og vi purket videre til kl. 10.

Det ble en laang dags venting paa neste avgang kl. 14.30, med Jan Teigen paa stereoen utenfor hostallet mens vi satt og gynget i hver vaar gyngestol i solsteiken.
Jannicke og Anette var en tur innom billettkontoret 13.20 for aa kjope billetter, men der var det enda stengt. Da det naermet seg tiden for avreise trasket vi oppover til kontoret igjen, for aa selvfolgelig faa oss en ny dose gladnyheter: Bussen var full. Vi kunne velge mellom avgangen 6.30 neste dag, eller "Dere kan staa de fem timene det tar til San Jose", sa sjaaforen mens han lo godt.

Lite keene paa aa bli i Monteverde enda et dogn gikk vi for det siste.
Det gikk ikke mer enn 10 minutter inne paa den klamme, stappfulle bussen, for Anette angret paa avgjorelsen. 2 timer med spyposen parat, og to mildt sagt lattermilde reisekamerater fulgte, helt til Anette endelig fikk tomt seg paa turens eneste rasteplass.

Vi var snart tilbake i San Jose og en siste natt paa Costa Rica Backpackers, for avreise til Granada, Nicaragua tidlig neste morgen. Nytt land, nye muligheter sto for tur!

Peru: Macchu Pichu?

Endelig var dagen kommet! Vi skulle til Macchu Pichu!
Etter seks sovnlose timer paa nattbuss fra Puno til Cusco var vi paa plass paa hotellet kl. 4.30, og ventet paa aa bli plukket opp av vaar gode venn Ivan kl. 7.00. Noen slappe, bollelignende greier som skulle forestille frokost ble fortaert i femtiden for a slaa i hjel tiden. Vi skylte Ivan 240 dollar for turen, og ville etter hans innhugg sitte igjen med 30 dollar som vi skulle spre utover de kommende to dagene. Kost og losji var inkludert i pakketuren vaar.
Ivan kommer presis og tar raskt pengene. Men han staar og venter paa mer! "Det er 19% skatt i tillegg", sier han. Denne skatten var vi jo i og for seg klar over, men den haddee vaert inkludert paa de to andre turene vi hadde tatt med han! Som den bestemte og litt skumle mannen han er var han ikke aapen for noen diskusjon og forlangte at vi overleverte de 30 dollarene vi hadde igjen, i tillegg til noen stusselige soles vi skrapte sammen. Det var fortsatt ikke nok, men han lot oss gaa med det.
Tilbake sto vi der da, med 0.80 soles i lomma (1 kr, 50 ore), og med en reise foran oss osm vi egentlig ikke visste lengden paa. For Ivan slang seg i bilen og feis avgaarde forsikret han oss om at det fantes minibank i Aguas Caliente, byen ved foten av Macchu Pichu.

Temmelig irriterte, trotte og noe sultne ble vi 10 minutter senere hentet av minibussen vi skulle reise i. Vi satte oss bakerst i bussen, som til sammen skulle romme 11 mennesker og en sjaafor.
Det tok godt og vel en time for vi hadde plukket opp alle turistene, saa var vi endelig paa vei. Med oss i bilen satt et franskt vennepar helt fremst, tre argentinske jenter paa vaar alder raden etter, og foran oss satt to sveitsiske fnisejenter som knapt kunne ha rundet 20 aar, og en ubestemmelig blond kar som leste "Motorsykkeldagbokene" og som holdt seg for seg selv.
Reisen startet greit, med litt asfaltveier og grusveier om hverandre. Etter en time var det tydeligvis matpause. Det vi si, for de med penger. Saa da sto vi der og smaalo litt og tenkte at det var jo litt spennende aa reise uten penger. Vi ville jo faa mat til slutt! I Peru har man GOOOOD tid, saa denne pitstopen varte og rakk i gode 40 minutter for vi igjen suste av gaarde. For suste gjorde det! Om det renner en elv midt i veien saa bare gasser vi paa og kommer oss over. Ligger det steinblogger i veien, svinger vi bare unna dem halvmeteren foran. Reisen var mildt sagt ubehagelig, varm og humpete, og der satt vi da, klemt sammen bakerst med sekker og jakker veggimellom uten saerlig mulighet for aa se ut av vinuene grunnet mye stov fra bilen som kjorte foran.
Det ville vise seg at vi skulle sitte slik oppover smale veier som klamret seg til fjellveggen som Trollstigen, mens bilen suste avgaarde i en snittfart paa 90 kmh, sving eller ei.
Sulten gnagde, munnen var knusktorr, humoret dalte, og tre av de elleve passasjerene maatte be han stoppe til stadighet for aa spy. Det var vel de tomme magene som gjorde at vi ikke hadde det samme behovet.
Bilen foran oss hadde klart aa kjore fra oss, som gjorde sikten en del klarere. Vi tok av asfaltveiene for siste gang, og skranglet videre paa jord- og steinveier, mellom smaa klynger av hus tett inntil veien helt til det ikke var flere hus. Bare fjell. Til de av dere som har sett filmen der Mikke Mus og Donald er paa Campingtur, saa var disse veien modellen for tegneserien. Det var rett og slett jaevlig skummelt!

Fritt for aa ikke falle ned her..
Anette satt paa venstresiden i bilen, som ogsaa var den siden som bod paa uhindret utsikt til avgrunnen 200 meter rett ned. Det var da jeg for forste gang ble presentert for Anettes hoydeskrekk. Vi hadde verken sett paa eller snakket med hverandre paa en stund, for vi hadde nok med aa holde pusten, knipe rompa og holde oss fast alle sammen. Men der satt Anette og hyperventilerte, skalv og hulket! Og det med god grunn. Selv ville hun ikke lage noe oppstyr rundt seg selv, saa Jannicke plasserte hodet hennes i fanget sitt, ba henne puste og provde aa berolige henne saa godt hun kunne den neste timen..

Veiene vi kjorte paa time etter time

Vi var endelig fremme i Santa Anna, etter 6 timer i dette torturkammeret av en bil. Det var tid for mat. Vi slukte maten som sto foran oss, men ble sittende torste, for drikke maatte man kjope selv. Naa ventet en times vandring til toget, solen stekte og vi begynte aa bli bekymrede. Dette kom ikke til aa gaa, kom vi frem til, og bestemte oss for aa paa blondes mulig maate forklare den franske gutten fra forste rad om vaar situasjon. Han forstod vaar desperate situasjon og var saa snill at han laante oss 10 soles, som var akkurat nok til tre flasker vann.
Saa viste det seg at vi ikke skulle gaa allikvel, men bli kjort helt frem til den avsidesliggende stasjonen hvor toget til Aguas Calientes sto og ventet. Og ventet og ventet. Toget ikke var klar for avreise for om 1 1/2 time..



Jannicke og Line leker at de er paa robinsonoya og har kappestrid mens vi ventet paa toget.

Det var blitt bekmorkt innen en mann vi aldri hadde sett for plutselig snappet med seg de andre, 30 minutter for toget gikk. Tilbake sto vi med den ubestemmelige som vi hadde laert var en lang Canadier i begynnelsen av 20 aarene som var konstant sulten og som gjerne skrapte alle andres tallerkner for matrester.
Hva skjer? Hvorfor tar han ikke med oss paa toget? Vi loper etter mannen, og krever svar. "Dere er ikke paa listen" er svaret han gir. Ikke paa listen?? Hva mente han med det? Vi hadde jo sittet i den forbannede bussen med de 8 andre i 11 timer naa? -Ikke hans problem sa han, vi var fortsatt ikke paa listen. HVA GJOR VI NAA??? Skal vi gaa en time i stummende morke tilbake til Santa Anna, hvor vi ikke visste om vi kunne sove, og heller ikke hadde noen penger til aa betale for vaart eventuelle opphold, eller skulle vi gaa langs togskinnene i 2 1/2 time til Aguas Calientes? Panikken slo full blomst, klumpen satt hoyt i halsen og vi saa desperate rundt oss.
Igjen kom vaare franske venner oss til unsetning. Hun provde aa forhandle med mannen som hadde tatt dem med seg, men til ingen nytte. 10 minutter for toget dro, bladde de opp 100 soles, og betalte togbillettene vaare for oss. Men dette var ogsaa de siste pengene de hadde, sa hun, saa det hadde vaert fint om de kunne faa det igjen.

50 minutter senere var vi fremme, men fortsatt uten noe sted og bo.

Aguas Calientes, byen med trikkeskinner som hovedgate.

Jakten paa en minibank startet. Vi fant den etter kort tid og tok ut mengder med penger. Vi skulle ALDRI vaere pengelense igjen ble det bestemt. Og i sekundet vi fikk pengene, loste alt seg plutselig! Vi horte skarp plystring fra et sted i mengden av backpackere, og der sto vaare franske venner igjen. Naa sammen med den samme mannen som tidligere, som plutselig hadde oss paa listen sin!

Vi la fra oss bagene paa hotellet og lop rett ut paa naermeste bar og helte i oss tre liter ol paa tre kvarter, ekstatiske over aa endelig vaere her, for vi gikk ut og spiste middag med gruppen. Vi returnerte til hostallet og fikk oss fire timer sovn, for vi igjen sto i resepsjonen kl. 4 neste morgen, klare for Macchu Picchu.


10 minutter inn i vandringen moter vi paa en stengt port foran en gangbro. Foran porten staar minst 200 mennekser gira paa aa slippe inn porten for aa starte vandringen.

En spent gjeng venter paa at porten skal aapne.

Vi ventet spente i 20 minutter for porten plutselig gaar opp og vi strommer inn. Vi holdt oss i samlet flokk en lang stund, og det ble stopp hvert femte skritt vi tok. Men saa begynte feltet aa dele seg litt, og vi var saa og si alene, men mange foran oss og enda fler bak.
Den lille trioen vaar var lenge samlet, helt til Anette overraskende og plutselig gikk i brudd! Hva hadde skjedd med jenta som ikke hadde trent paa maanedsvis? Hovedfeltet bestaaende av Jannicke og meg laa gode 15 meter bak henne, med jannicke i front og meg paa hjul. Luken til bruddet ble stadig storre, men Anette viste god sportsaand og ventet stadig paa oss for saa igjen aa stote fra. Det var rett og slett BEINTOFT! Svetten rant, klaerne gikk av et etter ett, lungene rett og slett ville ikke ta opp nok oksygen!


Etter hvert som vi peste oss oppover, saa vi saa vidt det begynte aa lyse bak fjellene. Solen var paa vei opp og vi maatte legge inn det femte giret for aa rekke opp til soloppgang.
1 1/2 time etter start var vi endelig paa toppen! De neste 4 timene hadde vi en knallbra guidet tur blant ruinene i denne fantastiske, hemmelige Inka-byen.






Saa startet vandringen ned igjen, denne gangen i stekende sol. Gode og svette dumpet vi ned paa en av de hyggelige cafeene langs togsporet og tok oss en velfortjent ol og en bedre lunch.



Saa bar det hjem igjen i torturkammeret som satte oss paa mang en taalmodighetsprove, for hodene vaare aatte timer senere traff putene paa hotellet i Cusco for siste gang.

Adios Peru, hola Costa Rica!! :)

Peru: Cusco, Puno og Lake Titicaca

Vaart foerste moete med Peru, var flyplassen i Lima, og der var vi stuck i ni timer...
Vi var glade til da vi endelig kunne sette oss paa flyet til Cusco. Flyturen tok 55 minutter, men det vi ikke var forberedt paa, var selve landingen. Plutselig tok flyet en kraftig sving, og stupte ned i fjellene. Vi alle maatte berolige oss med at kapteinen mest sannsynlig hadde gjort dette foer. Rimelig sausa, og fortsatt litt skjelvene etter flyturen, gikk turen til hotellet. I og med at byen ligger godt over 3000 m.o.h, var det rimelig tungt aa puste. Da var det flott aa faa hotellrom i toppetasjen. Vi maatte hente oss inn med et par timer paa oyet, foer vi kunne orientere oss rundt i byen.

Det skulle vise seg at Anette hadde en enorm tiltrekningskraft blant Cuscos yngste innbyggere.

Det foerste som moette oss da vi kom ut av hotellet, var en lite uhyggelig lukt, ikke rart naar et kyllingmarked var vaar naermeste nabo. Videre observerte vi at det er mange maater aa livnaere seg paa i Peru. Alt fra aa selge neglklippere og doruller, til aa ta penger for aa veie de som maatte oenske det paa ei badevekt. I tillegg til dette er det ogsaa mange andre lure forettningsideer, saa det spoers om noen av oss kommer tilbake paa jobb i januar......

Man kan kanskje si at foersteinntrykket vaart av Cusco ikke akkurat var terningskast seks, og vi lusket ganske skuffa tilbake til hotellet.

Det var nemlig ikke foer dag to at vi saa lyset. Med nytt paagangsmot, skulle vi igjen ut aa utforske byen. Vi trasket litt rundt i gatene, og fant en liten turistinformasjon i en bortgjemt gate. Innerst i denne sjappa satt en mann (Ivan) som ved foerste oyekast kunne minne litt om en mafiaboss, gjemt bak en skrivepult innerst i et moerkt lokale. Dette viste seg aa vaere redningen for oss. Ikke bare ble vi healet, og fikk auraen vaar tydet, men vi fikk booket mange utflukter.

Vi var raske med aa faa booket oss inn paa en tur til Machu Pichu, for det var jo derfor vi var kommet hit. Men det viste seg at det skulle bli verre enn som saa..... Disse gutta som jobber med transport i Machu Pichu- traktene har valgt aa sette seg paa bakbeina, og har med det gaatt i streik.... Saa vi maatte snu om paa hele programmet. Denne mafiabossen med navn Ivan, har da soerget for at vi har holdt oss aktive, og har ordnet med diverse utflukter til omraadene rundt Cusco.

Forst ut var privat guidet tur med Ivan i hans lille Fiat Punto til fire forskjellige Inka-ruiner, og saltbadene der de produserer salt for innbyggerne i Cusco. Sistnevnte var en definitiv vinner hos Jannicke som salter alt fra pasta til saar.

Klokken er aatte om morgenen, fem grader i luften og frem titter en frrrrrrrryktelig skarp sol...

Utsikt over Peruansk dyrket mark og fjellet Salcantay som ruver beskjedne 6271 meter over havet

De mystiske ruinene Moray. Inkaene dyrket gronnsaker her, mens enkelte mener det hersker en magisk kraft i bunnen av sirklene... Ivan sa at vi matte gaa ned, sette oss hver for oss og takke moder jord for alt det gode og det onde i vaare liv. Da var det bare aa ta beina fatt!

Jannicke kan knapt vente med aa komme naermere sitt hvite gull, saltbassengene

Jannicke og Anette drikker det varme og meget saltholdige vannet som paa uforklarligvis sprang ut fra jordens indre

Incaene bygde fantastiske terrasser hvor de dyrket korn, poteter og mais

Turen varte i ti timer og ble avsluttet med et herremaaltid paa en restaurant frekventert av utelukkende Peruanere. Valget sto mellom Marsvin og Gris, gjett hva vi valgte..

Ivan koser seg med en tallerken syltelabber

Dagen etter satte vi oss paa bussen som tok oss til Puno. Puno er en gorrkjedelig storby som vi heldigvis ikke skulle vaere i mer enn en natt.

Statoilbollen var vanskelig aa oppdrive, men vi folte dette var en god erstatning.

Neste morgen gikk turen til Lake Titicaca med den forferdelige guiden Ruben, eller Luben som vi liker aa kalle han. Med ekstrem akne, fraade i munnvikene, daarlig aande og en engelsk som var helt uforstaaelig hadde vi to laaaaange dager foran oss.

Forste stopp var "the floating Islands". Flytende oyer bygget paa leire med mange lag siv over. Definitiv turistfelle, men artig aa se fordet.

Familiene vi besokte sang oss adjo paa tre forskjellige spraak og avsluttet med en
heller haltende versjon av "Twinkle twinkle little star"

Line ble kaaret til "Miss Floating Island" av selveste presidenten for dette seks-familier store samfunnet.

Tre timer med baat senere ankom vi oyen Amantani, hvor vi skulle bo det kommende dognet hos en lokal familie. Lydia motte oss paa bryggen ifort i sin fantastiske nasjonaldrakt. Da baade hennes og vaar spansk er begrenset ble det lite verbal kommunikasjon, men vi hadde et fantastisk opphold hos hennes familie alikevel. Paa oya livnaerer de seg paa utelukkende jordbruk og tekstilarbeid, saa de kommende tre maaltidene bestod av gronnsaker og gronnsaker med en daesj gronnsaker til. Men godt var det!

Huset vi bodde i. I hagen vandret en gris og et esel. Solcellepanel og ikke innlagt vann. Og selvfolgelig var det utedo laget av leire. Tusen takk til mammo for de eksklusive vaatserviettene du stakk til Jannicke rett for avreise!!

Flora, Lydias sosters bidrag til husholdningen var aa veve tepper som siden
skulle selges paa markedet i Puno

Paa ettermiddagen besteg vi oyas hoyeste punkt for aa se solnedgangen (4118 meter over havet). Ikke vanskelig aa sette seg inn i hvordan hverdagen er for ekstremt overvektige, luften er mye tynnere baade her og i Cusco enn vi var forberedt paa.

Lake Titicaca (Eller Lake Titihaha som Luben presiserte ca. en million ganger) er Soramerikas storste innsjo paa beskjedne 8732 kvadratmeter

Paa kvelden var det tid for disco pa oya. Dette var vi mindre keene paa, men tenkte vi skulle vaere hofflige. Tanken paa aa kanskje faa i seg en ol lokket ogsaa litt. Vi gikk til rommet for aa gre haaret litt (eneste jaaleriet vi tillater oss) da Lydia og sosteren plutselig angrep oss! Utstyrt med tre sett nasjonaldrakter kledde de oss om paa minutter og vi var klare for fest!

Lokal musikk og dans ventet, en utrolig opplevelse!

Etter en noe ustabil nattesovn grunnet mye halm i baade madrass og i puter, og en nabo som var glad i hoy musikk, bar det videre til neste oy (hvordan er det mulig at det finnes den type mennesker paa en oy med kun 4000 innbyggere? vi trodde dette var et fenomen som horte storbyene til).

Oya var ganske lik den forste, bare antrekkene skilte dem fra hverandre.

En gutt leker med dragen sin paa toppen av velkomstporten paa oya.

Utsikt fra huset der vi spiste lunch paa Taquile Island

Han her stappet vi ned i Spongebob-firkantsekken til Anette og stakk fra oyen.

Naa sitter vi saa i Puno, og venter paa nattbussen som skal ta oss tilbake til Cusco. Vi er fremme fire i natt, og haaper vi sitter paa en buss igjen klokken syv i retning Machu Pichu hvis streiken er over!

Vi storkoser oss paa tur og kan nesten ikke tro vi bare har vaert paa reisefot i aatte dager. Fire maaneder og to uker igjen! :)

New York

Hi followers!

One week into the trip for one of us, day three for the two others. I (Line) arrived in New York Monday june 26th after a close to perfect flight. I had a transfer in London, with a two hour wait. Jannicke (the field-nurse) had sliped me some sleepingpills back in Norway so I could get some sleep on the plane from London to NY. I took the pill about 40 minutes before takeoff, to ensure my self a comfortable 7 hour flight. Too bad I did not pay attention when the nurse told me to only take half a pill WHEN ON THE PLANE.. A 30 mnute delay in addition made sure I had a pretty nervewrecking half-asleep condition at Heathrow.

Tuesday morning I headed for Long Island to visit my family from when I was an aupair six years ago.
I had a wonderful day in their house on the water, great weather and lots of outdoor activity.

Wednesday I met up with Tom, Missy and Garrett, relatives from Delaware. The day in New York with them turned out to be quite eventful! We saw the Naked Cowboy at Times Square, A movieshoot with Justin Timberlake (I have picture proof!), President Obamas car, and later that night his helicopter leaving New York.
The following day I also stumbled upon Jada Pinket Smith and Will Smith (we are talking two meters between me and them)!!
Great seeing you guys again, thanks for taking such good care of me!

Thursday through Sunday I was with the Corsos on Long Island again, waterskiing, boating, claming, playing badminton, shopping for the kids and a great outdoor concert with a band playing all the classic rocktunes.

Saturday to sunday I was at the familys house in the Hamptons, and I also squeezed in a trip to the beach before I headed in to Manhattan again to meet up with my fellow travelers.

Thank you Charles & Cynthia, Justin, Julianna and Lukas for your hospitality! I miss you already!

Love from Line


Yo! De resterende trusene ankom New York sondag ettermiddag. For meg (Anette) var dette forste gang i New York noensinne og jetlagen fikk bare vente. Forste motet var litt tettere enn onsket, da vi var milimeteren fra en kjempe kollisjon midt paa Manhattan. Skekkblandet fryd aa ta en Yellow Cab for min del altsaa.. Vi kom oss trygt frem til leiligheten til Jan og Mark, som skulle bli vaart hjem de neste to dagene.
En iskald ol paa takterrassen med en fantastisk utsikt over Manhattan var en pangstart paa denne reisen.
Vi har som kjent ikke med oss mobiltelefoner paa reisen, og hadde pr. mail noen dager i forveien avtalt aa mote Karianne Kaarby og hennes venninne Lise i leiligheten til Jan og Mark mellom kl. 19 og 20 sondag kveld. En ol ble til fire i paavente av storfint besok. Men da klokken naermet seg 20.30, og gjestene ikke hadde troppet opp enda, ble sulten for stor og vi bestemte oss for aa spise ute i storbyen.
Om ikke mine oyne er store nok fra for, saa tok de i allefall over store deler av ansiktet mitt da vi i morket naermet oss lysene fra Times Square. Turist eller ei, det synet er og blir fantastisk!

Vi satte oss saa inn i en taxi, som tok oss til the West Village, hvor vi fant en hyggelig hjornerestaurant med uteservering som serverte fantastiske pastaretter.
Vi delte en flaske vin og vandret litt rundt i de sjarmerende gatene, for vi vendte hjem igjen til leiligheten for litt etterlengtet sovn.
Vi laaste oss inn i portrommet, og horte plutselig norske stemmer fra morket. "Jassaa, er dere ute paa vift dere a?" kommer det fra to piker paa en benk. Karianne og Lise satt der med hver sin tomme sixpack og en flaske Rosevin og ventet paa oss! De hadde ventet paa oss i to timer, akkurat like lenge som vi hadde vaert ute!

Mandagen var det tid for New York Sightseeing Maraton!
Med en dag i denne storbyen sier det seg selv at ting maa gaa fort.
Etter en frokost paa Times Square raste vi avgaarde. Vi ramser opp: 5th avenue, Rockefeller Center, F.a.o Schwarts og det store pianoet fra filmen Big, en time i Central Park, Financial District med Wall Steet og oksen, Ground Zero, Frihetsgudinnen, Pizza-lunch, Greenwich Village, Noho, Soho, Little Italy og Chinatown. Med fire passeringer av Empire state building, Madison Square garden og Brooklyn Bridge maa jeg si jeg foler jeg har faatt med meg det meste!

Det som svarte til forventningene og litt til var uten tvil Central Park. Veldig hyggelig park med ekorn, smaa stier, flere innsjoer med robaater og skilpadder, fantastisk utsikt over manhattan og et noe ufrivillig bekjentskap med en mildt sagt tynnkledd mann..
Det som til synelatende saa ut som en turgaaer paa vei ut av de dype skoger, viste seg aa vaere en blotter. Jannicke og jeg ofret han saa vidt et blikk og mumlet "oj joss" i det vi gikk forbi. Line snudde seg saa for aa se hva det var vi hadde faat oye paa, og reagerte med et hyl, hopp og vill gallopp! En maatte vaere der for aa se det komiske i det, men episoden har fort til konstante latterkramper ved tanken paa synet av dem begge.

Kvelden ble avsluttet med mexicansk mat paa verandaen med Jan og Mark.
Tusen takk for at dere alltid er saa gjestfrie, ogsaa ovenfor venninner av niesene deres!

Vi gaar naa inn i vaar andre av i alt ni timer her paa flyplassen i Lima, Peru. Her er klokken naa 23.30 lokal tid. Stein, saks, papir om hvem som skal faa sove etter endt blogging ble vunnet av meg! :)

De neste ti dagene skal tilbringes i Cusco og omraadet rundt, naa har reisen virkelig begynt!

Klemmer fra Jannicke, Line og Anette.