Guatemala del 1

Etter en halvgod natts sovn paa busstasjonhotellet var vi igjen klare for Tica buss sine halvbehagelige seter.
Vi ankom enorme Guatemala City etter seks timer paa buss, og ble gledelig overrasket over hvor pen byen var! Endelig en storby med sivilserte mennesker, pene bygninger og muligheter for aa ferdes fritt.
Vi labbet derfor ut av bussterminalen, krysset gaten og fikk i oss litt lunch.

For aa finne den andre bussterminalen strakte vi armen i vaeret og stoppet den forste taxien som suste forbi. Med seks sekker og fire mennesker i en liten Honda ble det nodvendig aa legge bagasjen i bagasjerommet, men da det ikke lot seg aapne var det bare aa stable seg inn i baksetet, med sekker der det var plass til dem. Saa bar det avgaarde.
Guatemala City skulle vise seg aa vaere mer et digert veinett med broer, tunneller og ekstremt mange motorveier. Det tok vel ca 3 sekunder for vi skjonte at denne kjerra var det daarligere stelt med en skraptassen til Line. Stoppskilt og rode lys skulle bli vaar vaerste fiende de neste 15 minuttene, for med full stans paa bilen kvelte ogsaa motoren seg, enten vi var paa en paa kjorsel til en motorvei eller rett og slett paa selve motorveien!
Ved den 8. paakjorselen til nok en motorvei stoppet bilen igjen, og sjaaforen kommanderte oss ut av bilen. Da var det bare aa forsiktig lirke seg og sekkene ut, og gaa 40 meter langs motorveien tilbake til busstasjonen. Men for vi kom dit suste det en kyllingbuss forbi og ropte "Antigua" mot oss. "Si, si" fikk vi gauka tilbake, og saa var det bare aa ta lopefart, lange over sekkene og hoppe paa bussen!



Antigua var fantastisk! Igjen en idyllisk liten by med fargerik bebyggelse, markeder og et kjempe bra hostall med navnet "The Black Cat" som ble vaart hjem de neste tre dagene.

Jannicke og Anette slapper av i baren paa "The Black Cat"

En flott gammel kirke i Antigua

Jannicke og Jesus tar en prat om alt mellom himmel og jord

Typisk bebyggelse i Antigua

Paa hostallet jobbet norske Victoria fra Lysaker, som hadde bodd i Antigua et halvt aar en tid tilbake. Hun ga oss en hel del nyttige tips om Antigua og ogsaa om Guatemala City. Det skulle vise seg at vi hadde gjort det stikk motsatte av hva alle guideboker sier en skal gjore, i dette som visstnok er verdens 3. mest farlige by aa ferdes i.. En skal kun ta taxier fra inne paa busstasjonene. Tar en taxier fra gaten, eller hopper paa de offentlige rode bussene, har du 70% sjanse for aa overleve ferden..
Videre kunne Victoria fortelle oss at selv om Antigua var koselig paa dagtid, var det ikke noe sted aa ferdes rundt alene i etter morkets frembrudd. Paa markedet maatte man ikke finne paa aa gaa med kameraet ute, og en maatte for all del holde godt rundt vesken naar man gikk der inne. I byen er det eget turistpoliti som eskorterer deg gratis og utstyrt med gevaerer hvis du onsker aa gaa til byens utsiktspunkt. Etter kveldstid ble vi raadet til aa kun gaa to kvartaler opp til venstre, et til hoyre og maks fem opp og ned.. Utenfor disse omraadene hadde blant annet Happy, en av de som jobbet paa hostallet, blitt ranet to ganger.

Dag to i Antigua startet med en diger inclusive frokost paa hostallet, for vi ble med Victoria paa en utflukt. Da hun bodde i Guatemala bodde hun i en liten landsby ca. 20 minutter utenfor Antigua. Vi tok forst en 5 kroners kyllingbuss (for alle tre) til et busstopp, og ventet saa paa neste buss som skulle ta oss til en annen landsby som er helt fri for turister.

Noen damer som satt og ventet paa bussen lot oss ta bilde av dem

Da ventetiden ble lang og taalmotigheten rant ut, hoppet vi paa et lasteplan paa den forste og beste bilen som suste forbi. Artig og luftig tur!

Actionbilde av Victoria, Jannicke og Anette i vinden paa lasteplanet

Den lille landsbyen var kjempekoselig, og det var merkelig aa for en gangskyld aa vaere attraksjonen istedet for aa se paa dem.

Mat de serverte paa den lille gatecafeen ved markedet

Disse damene ville ikke bli fotografert, men vi gjorde det allikevel

Vi venter paa buss ned fra den lille byen

Vi tok saa en stappfull minibuss tilbake til den lille byen Victoria bodde i og spiste en latterlig billig lunch.

Tilbake paa hostallet knertet vi dagens andre ol, som ble fulgt av en tredje, fjerde og femte, og saa gikk det som det maa gaa.

Jannicke regelrett gruser den ene Canadieren i haandbak

Fire tegn paa at du er norsk: Graa genser, blondt haar like klokker og like briller

Anette og Australske Daniel i lystig lag

Paa hostallet motte vi forst tre Canadiske gutter som i begynnelsen var ekstremt irriterende, men som etterhvert ble ganske artige aa henge med. Han ene la sin elsk paa Anette ganske raskt, og la ikke skjul paa sin fascinasjon ved henne.
Litt senere motte vi paa to Amerikanske og litt mere voksne tremeninger som vi hadde det utrolig goy med. De hadde lagt opp en ganske fin loype for sitt videre opphold i Guatemala, saa vi bestemte oss for aa adoptere deres reiseplan. De dro videre til Lanquin tidlig neste morgen, saa vi avtalte aa ta en litt senere buss og mote dem der.

Det skulle bli en ubehagelig busstur neste dag for de tre lettere reduserte jentene paa bakerste rad (som alltid). I bussen med oss satt en Australsk gutt (Rob, 26 aar), en Engelsk (Tom, 21 aar) og en Israelsk jente ( vi kalte henne Wilma, 25 aar).

Anette koser seg paa den 8 timer lange bussturen

Guatemala City Hills

Da vi sent paa kvelden ankom Lanquin var det baade bekmorkt og regnfult, saa vi kapitulerte alle sammen paa hostallet vi ble dumpet foran, og haapet vi ville finne Amerikanerne dagen etter.
Neste morgen fikk vi gratis transport til Nasjonalparken Semuc Champey, og et fantastisk hostall vi skulle bo paa den kommende natten.

Da vi kom frem, etter aa ha statt paa nok et lasteplan i 20 minutter, fikk vi instrukser om aa hoppe i badetoyet og mote opp ved resepsjonen med en gang.

Den lille familien samlet paa et brett

Utsikt fra lasteplanet paa vei inn i nasjonalparken

Det som ventet oss var en vandring gjennom Nasjonalparken, opp bratte trapper, ned enda brattere skrenter med all verdens merkelige smaakryp som lagde hoye og rare lyder rundt oss.

Utsikten over bassengene

Etter en snau time ankom vi the natural pools, en rekke bassenger paa rekke hvor vi kunne bade og base rundt i et par timer.

Anette og Line prover aa plassere seg under vannfallet for litt naturlig massasje

Saa bar det tilbake til hostallet for aa hente hvert vaart bildekk, naa var det tid for aa tube paa elven!
Vi dumpet ned i hver vaar ring og klamret oss til hverandre, i paavente av at hele gruppen skulle komme seg i baderingene. Men saa langt kom vi ikke, for Lines grep i en Israelsk jentes hender glapp (FIKSER ikke rynkete, vaate bestemorhender), og Line for nedover elven i ensom majestet.

Det var bare aa padle for livet og gripe tak i den forste og beste grenen en passerte, og klamre seg fast. Dette skulle vise seg aa vaere lettere sagt enn gjort, naar strommen blir kraftigere inntil elvebredden. Lettere grepet av panikk var det bare aa hive seg etter neste gren og hyle etter hjelp til ingen nytte. De andre satt i en diger klump av ringer ved startpunktet lo seg i hjel av synet av Lines desperate kamp mot vannmassene.

Etter den semi-vellykkede tubingen var det endelig klart for middag.
Sekskloveret fra vanen hadde naa blitt en stor og lykkelig familie som dusjet paa tur, spiste lunch og middag sammen og bodde i samme hytta.





Middagen ble fulgt av et slag kort, som raskt gikk over til en latterlig morsom drikkelek involverende truser paa hodet, kallenavn og straffer som at en maatte lage haifinne paa hodet helt til man blir avlost av nestemann.



Neste morgen var det igjen tidlig opp for trusene, og en ny og klein biltur ventet oss. Dette skulle vise seg aa bli den vaerste transportopplevelsen vaar saa langt. I en kvelende varme med en haaplos sjaafor og med et reisefolge paa 10 Israelere i bilen, kokte det over for Jannicke. Vaar, og alle andre backpackere vi har snakket med har et ekstremt daarlig forhold til Israelere i flokk. De er uhofflige, kommanderende og eier ikke respekt for andres tid. Da vi ved det femte stoppet paa turen (alle stoppene ble selvfolgelig bestilt av Israelerne som pokker ikke klarte aa tisse fra seg samtidig) fikk 30 minutter paa oss til aa gjore det vi trengte, klarte de ikke overholde denne tiden heller. Alle andre var pa plass i bilen til avtalt tid, da Israelerne bestemte seg for aa bestille mere mat, tenne opp en ny royk og bare slappet av. Sjaafooren tutet paa dem en gang. To ganger, tre ganger sammenhengende mens han ut av vinduet ropte "Vamos!!". Ingen reaksjon fra noen av dem.

Det var da jannicke bestemte seg for at nok fikk vaere nok. Hun tok sats fra bakerst i bilen, flengte opp sidedoren paa vanen, stakk hodet ut og brolte " HEEEEEY!! WE ARE LEAVING!! ARE YOU COMING OR WHAT"?
Ikke at de horte paa henne av den grunn, men vi ankom endelig, etter 5 lange timer nydelige Flores.

Nicaragua!

Med friskt mot dro vi til bussholdeplassen i San Jose, Costa Rica retning Nicaragua og Granada. Etter saa alt for mange transport-flauser hadde vi sjekket ut busstider kvelden for, og fant ut at bussen skulle forlate stasjonen klokken 07.30. Vi maatte vaere der en time for avgang for aa vaere sikret plass paa bussen. Da var det bare aa staa opp 5.50. Det vil si, vi trodde vi hadde staatt opp 5.50, men vekkerklokkeansvarlige Anette hadde glemt aa stille klokken tilbake, saa da vi satt i taxien til bussen fant vi ut at vi hadde statt opp 4.30...... Alt for tidlig ute denne gangen, men saa ville vi garantert faa plass paa bussen. Men neida! Da vi kom til billettluka fikk vi beskjed om at begge bussene den dagen var fulle. Vi ble bedt om aa sette oss ned og gamble paa at det ble noen seter til overs.

Det saa temmelig morkt ut, og vi hadde allerede slaatt oss til ro med at det ikke ble noen utfart paa oss denne dagen. Men 3 minutter for avgangen 6.00 skulle vi allikevel faa gode nyheter! Takket vaere en uoppmerksom vekkerklokkeansvarlig, kom vi oss en og en halv time tidligere enn planlagt med paa bussen til Granada.

Vi sovnet i hvert vaart bussete og vaaknet ikke for vi var ved grensen til Nicaragua. Ikke akkurat som grensen ved Svinesund dette her. Her var det ut av bussen, stille seg paa en rett linje med baggene i en haug foran oss. En gjeng med tungt bevaepnede menn sorget for at det gikk riktig for seg. Saa var det bare aa staa der til vi var ferdig inspisert av baade hunder og grensevakter. Ikke akkurat hverdagskost for tre skandinaviske jenter, som plutselig ble veldig usikre paa om vi hadde holdt godt nok oye med bagasjen vaar i San Jose.

Denne forste grensekontrollen kom vi oss igjennom, og satte oss paa bussen for aa sove igjen. Men det ble det ikke anledning til! Grensekontroll-systemene i mellomamerika er saa klonete lagt opp at vi 6 minutter senere ble kastet av bussen igjen. Vi fikk tilbake passene vaare som sjaaforen ved forrige grenseovergang hadde tatt fra oss, og naa maatte vi stille oss i ko paa Nicaraguansk side for en ny kontroll. Saa skulle bagene ut av bussen igjen. Saa forsvant plutselig bussen! Den kunne selvfolgelig ikke faa staa i fred paa venstre side av perrongen, den maatte kjore rundt og stille seg paa HOYRE side for vi kunne legge bagasjen inn igjen og sette oss paa. I alt tok prosessen 1 1/2 time, og det i en drepende varme og med en sult som gnagde. Da var det bare aa fylle paa med hva enn vi kunne finne av mat og vi endte opp med noe gatemat tilberedt av en dame paa perrongen bestaaende av noen vaate lefser med en enda vaatere osteliknende skive, med litt chilisaus og noe dvask, stekt lok. Dette var noe av det vaerste vi noensinne har dyttet i oss, men hva gjor man ikke naar man kreperer av sult.

Nei, dette var ikke et alternativ ved grenseovergangene, men heller et av de fristende tilbudene som ventet oss i Granada

Vi ankom Granda etter 11 timer i buss, med dubbede spanske filmer som eneste underholdningen underveis....

Granada var en utrolig flott by, et saakalt aapent museum hvor du kan traske rundt i timesvis og bare se paa mennesker og fantastisk bebyggelse. Vi sightset fra oss samme dag, og bestemte oss for aa dra videre neste morgen.

Etter tips fra Hanna (en familievenn av Jannicke og Line), sjekket vi inn paa et hostal kalt "The Bearded Monkey". Selve hostallet var som lovet fantastisk, men det var nok litt utenfor sesong saa vi fikk desverre et heller trott opphold her.

Amerikanske, over-homofile guttevalper paa 21 sto for underholdningen enten du ville eller ikke, og det passet definitivt ikke de trotte tantene som bare ville faa seg et par timer paa de HARDE madrassene. Man kan ikke akkurat be om stillhet naar man deler rom med aatte andre, saa det var bare aa ligge i ro og telle til ti, eller tusen som det ble i dette tilfellet. Ettersom vi ikke hadde faatt saa altfor mange timer paa oyet, i tillegg til at regnet holjet ned, bestemte vi oss for aa ta en rolig morgen, og bare kaste oss paa en tur litt senere.

Vi angrer ikke paa at vi hoppet paa en chickenbuss, og kom oss til San Juan del sur. En idyllisk liten by ved stillehavskysten. ENDELIG strand og bolgesus! Vi sjekket inn paa et hostal som laa pent plassert ved stranden, slang fra oss sekkene, og hoppet inn i bikinien.

Tre truser maa ogsaa vaskes og torkes!

Hjem kjaere hjem!

Er du i San Juan del Sur er du der for aa surfe, ikke for stort annet. Stedet har rykte paa seg for aa ha mellomamerikas beste surfestrender.

Vi tok derfor en taxi dagen etter til stranden Manila, hvor vi paa en strand litt bortenfor surfeskolene lekte "Cast Away" for en dag.

Jannicke og Anette aner fred og ingen fare...

...det gjorde derimot fotografen!

Wilsoooooon! Utrolig hyggelig aa faa besok paa vaar ode oy!

Med nytt paagangsmot bestemte vi oss for at det var paa tide aa haste videre mot Guatemala. Vi tok forste kyllingbuss som passerte tilbake til Riva, for saa aa haste videre til Managua, som er hovedstaden i Nicaragua.

Hvis San Jose i Costa Rica var en by du skulle holde paa verdisakene i, saa blir den som en sorlandsidyll aa regne i forhold til Managua.

Vi hadde plukket ut Managua Backpackers Inn som stedet for natten, og fikk temmelig streng beskjed om aa holde oss der under oppholdet i byen. Da vi forklarte hostallverten at vi var sultne og trengte penger til neste dags reise, nolte han lenge for han sa at vi kunne gaa et kvartal opp og et til venstre for aa spise, men ikke lenger. Penger kunne vi ta ut i en minibank to kvartaler opp, men hvis det blir morkt maa vi pelle oss tilbake til hotellet med en gang!

Vi gjorde som vi ble fortalt og la oss tidlig ogsaa denne kvelden.

Neste morgen kl. 4 ble vi hentet av en taxisjaafor vi hadde avtalt med dagen for, og kom oss trygt paa den forhaands bestilte og betalte bussen som skulle ta oss til San Salvador i El Salvador.

Vi kan i grunnen bare ta copy-paste paa det foregaaende kapitlet om grenseoverganger, for systemene blir ikke stort bedre selv om vi beveger oss naermere USA. 12 timer senere var vi fremme i San Salvador, hvor vi igjen hadde plukket oss ut et sted for natten. Men da nektet bussjaaforen oss aa sove der, og insisterte paa at vi maatte bo paa hotellet paa busstasjonen.

Kort vei til doen i hvertfall!

Vi spiste hos Elisabeth, en garasje vegg i vegg med hotellet etter anbefalning fra sjaaforen. Der fikk Anette og Jannicke servert noen lekkerbisker, mens line fikk slapp, lunken farse stappet i et bananblad...

Vi skaaler i Pilsen for bursdagsbarna Ole og Simen!

Etter aa ha lest litt om den sjarmerende byen San Salvador i guideboken, gjorde vi som han sa. Et utdrag fra boken folger:
"The State Department considers El Salvador a critical crime-threat country. El Salvador has one of the highest homicide rates in the world; violent crimes, as well as petty crimes are prevalent throughout El Salvador.
Violent, organized gangs are a major factor in the crime situation and are often behind extortion attempts. Some areas of El Salvador are effectively controlled by gangs. Many gangs have access to military-style hardware, including automatic weapons and hand grenades.
Extortion tactics have included indiscriminate grenade attacks on buses, businesses and restaurants, resulting in the death or injury of dozens of people, including children. Criminals often become violent quickly, especially when victims fail to cooperate immediately in surrendering valuables. Frequently, victims who argue with assailants or refuse to give up their valuables are shot. Kidnapping for ransom continues to occur."

Godt aa ha egen vaepnet vakt utenfor hotellet som fulgte oss med argusoyne fra sekundet vi tradte utenfor hotellets omraade, til vi kom trygt tilbake.

Nye seks timer paa buss fulgte tidlig neste morgen med de sedvanlige grensekontrollene, og vi ankom i tolvtiden Guatemala City. Guatemala er scenen for vaare siste 14 dager i mellomamerika, og vi gleder oss!